Dagsavisen.no / Meninger /

Ro. Orden. Disiplin...eller, whatever

Skriket på ro og orden skaper hverken ro eller orden. Kanskje heller tvert om.

Jeg er glad jeg ikke er lærer. Ikke først og fremst fordi det er så dårlig betalt, så stor arbeidsbyrde eller så vanskelige praktiske vilkår – man venner seg vel til alt. Selve det å formidle kunnskap til andre mennesker må være finfine saker. Og så får man privilegiet av å tilbringe sin tid sammen med ungdom, mennesker som ikke er stivnet i sin tanke. Bare dét er en velsignelse.

Nei, grunnen til at jeg er sjeleglad jeg slipper å stå bak et kateter i disse dager, er først og fremst at det må være ufattelig slitsomt å skulle holde ut alt skvalderet utenfra. Norsk skoledebatt er blitt en innholdstom retorisk øvelse, milelangt fra pedagogikk, læring og faglige spørsmål.

Det er rent føleri som styrer debatten, sprunget ut av en vag fornemmelse av at «noe» ikke er som det skal være i norsk skole. Det er selvfølgelig riktig. Det er alltid noe som ikke er som det skal være, bortsett fra i diktaturstater. Der er som kjent alt perfekt. Og man kunne nesten tro det var denne dragningen mot diktaturet som har styrt Utdanningsetaten i Oslo, under utarbeidelsen av plakat- og T-skjortekampanjen med ro og orden og de greiene der. Hele kampanjen bærer preg av at den er tuftet på den gamle gode politiske handligsregel: Noe må gjøres. Dette er noe. La oss gjøre det.

Altså, først: Det er ingen som er mot hverken ro eller orden i skolen. Det er ingen som er i tvil om at faglig er læreren sjefen, at læring er bra og at kunnskapsløshet er dårlig. Men det er altså ikke slik, at den som skriker dette høyest er den som har de mest effektive tiltakene for å få det gjennomført. Utdanningsetaten har laget en aksjon som har ett, og bare ett formål: Å få dem selv til å fremstå i et heldig lys. (Det er en kjent øvelse. Vi kjenner den for eksempel fra kriminalpolitikken.)

Det man kunne kjenne seg rimelig sikker på var nemlig at noen kom til å si at denne kampanjen er bare dum, bare løsrevne ord med høy signaleffekt og lite innhold. Og da kommer Utdanningsetatens gylne øyeblikk. Da kan de peke på sine opponenter, og si med lett harmdirrende, lett selvrettferdig røst: Se der, dere. Se på dem. De er kanskje mot læring, de? Mot ro og orden? Er de tilhengere av kaos, kanskje? Hva-hva-hva? Så har høyrebyrådet vunnet diskusjonen. Taperne ble...elevene. Og lærerne. Som ikke har fått det noe lettere, noen av dem. Det de har fått er en ufiks plakat, en pinlig T-skjorte og en offentlig skjennepreken. Fint. Det hjelper sikkert. T-skjorta med påskriften «Jeg er sjefen» synliggjør hvor dårlig tenkt dette er. En lærer uten respekt som trekker på seg noe slikt blir mer, ikke mindre stakkarslig.

Det eneste kampanjen synliggjør – og det til gjengjeld svært høylydt – er at skoledebatten er blitt form, ikke innhold. Fraser, ikke visjoner. Overfor andre, for eksempel en elev i ungdomsskolen, ville man med en gang krevet et minimum av presisjon: «Javel, ro og orden. Hva slags? Hvordan? Hvorfor?» Men den offentlige debatt har forfalt til et hylekor der denslags vil utløse et ramaskrik om unnfallenhet. Den eneste måten man kan bli hørt og respektert på i et slikt debattmiljø, er å skrike høyere og mer. Jeg foreslår derfor at man forsøker å overtrumfe utdanningsetaten. Jeg går for slagordet «Arbeid gjør fri». Om noen mukker på det, kan jeg anklage dem for å være motstandere arbeid.

Problemet med slike kampanjer er nemlig ikke bare at de erstatter faglig debatt med føleri, men også at de gjør nøyaktig det motsatte av hva vi kunne forvente av en skole: De tømmer ordene for innhold, istedet for å fylle dem. Vokabularet er hentet fra fengselsvesenet, men nåde den som forsøker å gi «respekt, orden, disiplin» en kontekst, en historisk eller språklig arv og sammenheng. Slik sett er kampanjen en glimrende eksempel på anti-læring. Og den er ikke alene.

Nettopp i skriket etter mer læring, mer forståelse, forflates og forenkles retorikken til den er uten både kunnskap og forstand. Stadig hører man for eksempel kravet om å satse på «eliten» i klasserommet. Det kommer fra folk som i neste setning kan anklage «eliten» i samfunnet for snobbete og nedlatende holdninger overfor visse partier. Selve begrepet er med andre ord borte, ordet er en markør som tjener den tilfeldige nytte man kan ha av det i en kortsiktig debatt.

I en kronikk av Janne Haaland Matlary så jeg sist ropet etter eliteskolen. I en sammenlikning med de glimrende franske skolene (som har utløst så store sosiale forskjeller at man har fått voldelige klassekrigstilstander i den franske hovedstaden), etterlyser hun blant annet logikk i skolen.

«Alle menn har to ben. Sokrates har to ben. Ergo er Sokrates en mann», er en logisk gyldig konklusjon, men ikke faktisk, fordi noen menn påviselig bare har ett ben, belærer Matlary.

Eksempelet inneholder en absurd logisk (i og for seg også en faktisk, men den er jo tilsiktet) feilslutning, som man bør kunne punktere med vanlig gymnaspensum. (En fugl har også to ben, men blir ikke mann av den grunn.) I skoleretorikken spiller det ikke noen rolle at ropet etter logikk er ulogisk.

Ikke mer enn at skriket på ro og orden ikke skaper hverken ro eller orden. Kanskje heller tvert om. Det er nemlig selve skriket som er viktig. Om skolen går i dass, om elevene ikke lærer noe, så har i alle fall Utdanningsetaten gjort sitt. Nemlig noe.