Dagsavisen.no / Meninger /

Hysj-politiet

Ikke kødd med folk flest.

Frp har varslet at de «vil elitekulturen og åndssnobberiet til livs» . Magnus Marsdal og andre venstreintellektuelle mener at det eneste fornuftige man kan gjøre er å holde helt kjeft. Jeg mener den krampaktige folkeligheten som herjer landet er et interessant fenomen. Vel verdt å analysere, meningsløst å prøve å tie i hjel.

Frps slagord er «For folk flest». Partiidentiteten som den lille manns forsvarer og bestevennen til dem som sitter nederst ved bordet, er en helt avgjørende del av Frps image. Partiet vil framstå som gutta på gølvets gode kamerat. I motsetning til fjøsnissene i Senterpartiet, rødvinsdrankerne i SV, mørkemennene i KrF, de grå eminensene i Arbeiderpartiet eller homoklysene i Høyre.

Det er kanskje harry. Men viktigst: Det er veldig smart.

Forrige helg ble min beskrivelse av hvordan og hvorfor det folkelige imaget til Frp ble til , lest som nedlatende og elitisisk fordømmelse av vanlige folk. Den misforståelsen oppsto fordi noen har bestemt at det finnes én – og bare én – måte å forstå Frp på, nemlig den måten Magnus Marsdal beskriver i boka «Frp-koden». Altså hysj-metoden. Alle som prøver seg på noe annet, er klassehatende åndssnobber som rakker ned på det folkelige. Dessuten er det fullstendig i utakt med tidsånden.

I den norske offentlige samtalen gjelder janteloven bare den ene veien. Hvis du er en dekadent snobb, skal du ikke tro du er noe. Helst bør du skamme deg. Hvis du er en enkel og vanlig sjel, skal du absolutt tro du er noe. Det er politisk korrekt å snobbe nedover, det er politisk ukorrekt å være fisefin. Å være harry er stas, så stas at det er blitt helt normalt å skryte innbitt av det. Det er slike oppfatninger som gjør at Klassekampens Arild Rønsen får seg til å skrive at «husets vin er jo alltid best».

Nei, Arild. Husets vin er aldri best. Den er som regel billigst.

Fremskrittspartiet har alltid vært flinke til å finne skillelinjer mellom «oss» og «dem». Der «dem» tidligere var sosialklienter, finnmarkinger, samer og alenemødre, har partiet funnet den perfekte hakkekyllingen, like deilig å hate som asylsøkere. Åndssnobb-eliten. Negasjonen av folk flest. En drøm å rakke ned på. For de kan ikke rakke tilbake. Hvis snobbene sparker på folk flest, sparker de jo nedover. Og slikt gjør man bare ikke. Det er ustilig.

Når folk går til valg stemmer de på saker, ikke på smak eller livsstil. Men smak og livsstil er åkkesom med på å bekrefte og sementere politisk identifikasjon og tilhørighet. Hvis du trener yoga, spiser økologiske spirer til frokost, hører på frijazz og abonnerer på Morgenbladet, kan det selvfølgelig hende at du stemmer Frp likevel. Men du kan ikke sies å være en spesielt typisk Frp-velger. Hvis du synes Ole Ivars spiller bedre musikk enn Ole Edvard, liker å ruse deg på hjemmebrent, mener det er tøft å banne og eter 25 poser potetgull i året kan det kanskje hende du stemmer Kristelig Folkeparti. Men du er ikke en kjernevelger.

I USA har det skjedd en skremmende forandring de siste tretti årene. Tidligere var det normale at et nabolag besto av både republikanere og demokrater, konservative og liberale. Nå søker folk mot dem som ligner dem selv. De klynger seg sammen i små fellesskap med sine egne meningsfeller. Der republikanerne bor, finner du bowlinghaller og våpenbutikker. I de demokratiske ghettoene renner det over av caffé latte-sjapper og smart design. Journalisten Bill Bishop har skrevet en hel bok om fenomenet.

Vi bor ikke på den måten i Norge. Men den polariseringen som snobb/harry-debatten er et eksempel på, har vi i fullt monn. Ikke i nabolagene våre, men på nettet. Der din klikk bare er et klikk unna.

Det enorme mediemangfoldet skaper kanskje meningsmangfold, men ikke dialog og forståelse. Når du har mange valgmuligheter, velger du å lese de nettavisene og websidene som forsterker og bekrefter dine egne meninger. Du leter etter andre som er som deg. Bishop sammenligner det med å leve med et speil foran seg. Dette suget etter å finne seg sjæl har dyktige politikere oppdaget. De viser ikke lenger lederskap. De prøver å være som deg, holder opp et digert speil foran deg og sier: Stem på deg selv!

Hvilket norsk parti er flinkest i denne øvelsen?

Ja, nettopp.

Dette er et gruelig interessant fenomen, og vel verdt å diskutere. Hvis det skal møtes med formaningen «Hysj, hysj, hysj, vær stille som mus,» blir den politiske debatten akkurat like spennende som Barnetimen for de minste.