Dagsavisen.no / Meninger /

Dagsavisens OL-boikott

Med Kinas mange prøvelser dette året som bakteppe er det svært vanskelig å se at en norsk boikott av åpningsseremonien vil medføre noe godt. Sjansen er stor for at det i stedet vil tolkes som en boikott av hele Kina, skriver Henning Kristoffersen.

Dagsavisen anbefaler det norske kongeparet og regjeringens representanter å boikotte OLs åpningsseremoni. En slik boikott vil neppe få ønsket effekt.

Etter Amnestys rapport om at menneskerettighetssituasjonen i Kina er forverret på grunn av OL, er behovet for politisk markering forståelig. Problemet er at en slik politisk beskjed, som Dagsavisen kaller det, høyst sannsynlig vil forverre vår mulighet til å påvirke positivt i Kina i tida etter OL. Dette virker det som om Dagsavisen tar relativt lett på. Poenget er at «det vil være en nødvendig politisk markering mot en politisk propagandaforestilling som åpningsseremonien vil være».

Dagsavisen har ikke fått med seg hvilken betydning OL i Beijing har for kineserne. Det vises heller ingen forståelse for de prøvelser Kina har gjennomgått dette året. Dermed finnes det liten mulighet for å forutsi hvordan en norsk boikott av åpningsseremonien vil oppfattes hos mottakeren. Dagsavisen forstår ikke at mottakeren i dette tilfelle vil være den kinesiske befolkningen like mye som de kinesiske myndigheter. Her gjør avisen den samme feilen som en rekke vestlige medier gjorde i forbindelse med dekningen av demonstrasjonene i Tibet – de tar for gitt at den kinesiske befolkningen i utgangspunktet er i opposisjon til sine politiske ledere.

Selvsagt er OL en ypperlig anledning for partiet til å styrke nasjonal stolthet og dermed sin posisjon blant folket. Men OL er først og fremst Kinas store fest og markering på den internasjonale arenaen. OL er 100-års feiringen for en framgang som ble spådd av en kinesisk avis i 1908, og som har stor og genuin støtte i befolkningen.

Kinas mange katastrofer dette året har alle på hver sin måte knyttet den kinesiske befolkningen og partiledelsen tettere sammen. Under vinterens snøstormer og vårens jordskjelv så vi de kinesiske lederne fra en annen side enn vi er vant til. De viste en nærhet til befolkningen som er spesiell i kinesisk tradisjon. Samtidig viste kineserne imponerende styrke i forhold til å takle ekstreme krisesituasjoner, noe partiapparatet får en stor del av æren for.

Kinesiske myndigheters håndtering av demonstrasjonene i Tibet førte til sterke reaksjoner i Vesten og opptøyer under Kinas fakkelstafett i Europa. For kineserne føltes dette svært urettferdig. Spesielt ble det reagert da en kinesisk handikappet fakkelbærer ble angrepet i rullestolen sin under fakkelstafetten i Paris. Jenta ble folkehelt hjemme i Kina og hendelsen utløste nye nasjonalistiske bølger, vestlige antipatier og sterk støtte til partiets ledere. Forholdet mellom Frankrike og Kina kjølnet betraktelig etter episoden.

Med disse prøvelsene som bakteppe er det svært vanskelig å se at en norsk boikott av åpningsseremonien vil medføre noe godt. Sjansen er stor for at budskapet overhodet ikke når fram og at det i stedet vil tolkes som en boikott av hele Kina. I verste fall kan vi tolkes som om vi ikke unner kineserne noe godt etter alt de har gjennomgått. De siste måneders spesielle hendelser i Kina, der mer enn 100.000 mennesker har omkommet, setter deltakelsen ved åpningsseremonien i et nytt lys – og det er selvsagt slik det skal være. Det betyr ikke at kongeparet eller våre politikere sender signal om at de godtar brudd på menneskerettighetene ved å delta. Det er heller ikke slik at de kinesiske lederne ikke har noen forståelse for våre politiske lederes dilemma. Å tro det er i beste fall naivt, i verste fall svært arrogant.

Det er trist å se at kinesiske myndigheter bryter sine løfter om fritt leide for utenlandsk presse under OL, men heldigvis er ikke OL den endelige målestokken på Kinas utvikling. På tross av alle sine problemer har kinesiske myndigheter vist stor evne til læring og endring de siste tiårene. Det er kun to år til Kinas neste store internasjonale arrangement, nemlig verdensutstillingen i Shanghai i 2010. Forhåpentligvis får vi da se et Kina som har tatt lærdom av Beijing-OL, og som er atskillig mindre krampaktig i sine forholdsregler både overfor egen befolkning og overfor omverdenen.

Kritikk og politiske beskjeder til Kinas ledere, om det er fra politikere eller journalister, må ta utgangspunkt i en forståelse av det kinesiske samfunnet. Det gjør ikke Dagsavisens råd til kongefamilien og representantene for regjeringen. Kineserne fortjener sin 100-års fest og de kinesiske lederne fortjener kritikk som er basert på forståelse av kinesiske forhold.