Dagsavisen.no / Meninger /

Frem, frem, skritt for skritt

Frp er populært på samme måte som engangsgrillen.

«Vi går frem, frem, frem skritt for skritt

For med oss kan ingen andre holde tritt

Vi skal ta det siste stikk

Med vår fremtidspolitikk

Skape mening i livet ditt og mitt.»

Slik lyder den, Frps egen partilåt. «Fremskrittssangen » er laget av Arne Bendiksen, og ble lansert under valgkampen i 1989. Om det skyldtes Bendiksens grusomme sang, som er en fæl blanding av dansebandswing, aggressivt mannskor og marsj, får stå ubesvart, men ved valget i 1989 ble Frp for første gang blåst opp til en diger, blå ballong. 13 prosents oppslutning ga 22 mandater på Stortinget.

Med en sågjennomført uutholdelig partisang på rullebladet er det ikke rart at Frp har et litt problematisk forhold til kunstneriske uttrykk. Denne sommeren har partiet vært i klinsj med hele kulturnorge og hatt alene hjemmefest i ellers politikertomme medier. Siden Frps kultursyn var fellesferiens store snakkis, og den blå ballongen bare vokser og vokser og aldri sprekker, er det på sin plass å se på en type kultur som faktisk betyr noe for Siv Jensens menn.

Frps egen partikultur.

Det er altså ikke snakk om Frp-koden, men om Frp-kodeksen. Eliten pleier å kalle det antielitisme. På vanlig norsk betyr det at en ekte Frp-er aldri, aldri, aldri snobber. Som oftest fordi de ikke helt vet åssen man gjør det. De vet ikke hvordan man bruker maldonsalt, skjønner ikke vitsen med å drikke Riesling til flere hundre kroner når den i tillegg bare har sju volumprosent alkohol, synes østers smaker snørr og at det er helt naturlig å ha sokker i sandalene.

Bare på ett område kan en ekte Frp-er snobbe, og det er når det gjelder bilen.

Jeg har vært på mange fester med Frp-ere. Det er ingen frøkensport, men det er utrolig morsomt. Ekte Frp-ere drikker brunt brennevin av halvlitersglass på nachspiel. De spiller Wig Wam på full guffe – og i fullt alvor – og Siv Jensen har den creepy plystrelåta fra Kill Bill som ringelyd på mobilen. De kan vanvittig mange teite vitser og er generelt herlig lite politisk korrekte. Bare en gang har jeg blitt skikkelig trist på en Frp-fest. Det var under landsmøtet i Ålesund i 2005. Partiet hadde leid Atlanterhavsparken, der det ble servert en helt vanvittig sjømatbuffé. Vi snakker hummer, sjøkreps, kamskjell. Og østers selvfølgelig. Jeg var den eneste journalisten på denne festen, og ble måpende vitne til at alle delikatessene sto urørt. Ekte Frp-ere spiser ikke sjøkreps, nei. I stedet satt de og pillet reker, tålmodig og resolutt. Noen få våget seg på taskekrabbe, urovekkende mange nøyde seg med fiskesuppe.

Jeg satt til bords med et trettitalls mennesker fra Oslo Frp, og etter litt om og men lot ganske mange av dem seg overtale til i det minste å smake på sjøkrepsen. Det var da jeg skjønte hvorfor Frp-ere aldri driver med sånt tant og fjas. For når ekte Frp-ere spiser sjøkreps, spiser de bæsj. De visste ikke at det er lurt å ta ut den ekle lille svarte tarmen som ligger langs ryggen på dyret før man putter resten i munnen.

Den krampaktigefolkeligheten til Frp bygger på like deler frykt og avsky. Avsky for det blærete snobberiet til en elite som tror de er bedre enn folk flest. Og frykt for ikke å knekke de finkulturelle kodene. Derfor blir all finkultur fremmedkultur. Det en Frp-er opplever som folkelig, naturlig, praktisk og smart, vil en ikke-Frp-er, en snobb, altså, oppleve som simpelt, harry og vulgært.

Som for eksempel engangsgrillen.Mye mer enn grilldressen er den selve symbolet på Frp. Elsket av folk flest, hatet av miljøsnobbene. Smart og billig for noen, forsøplende og nedrig for andre.

Frp nærmer seg faktisk engangsgrillen i oppslutning. Det selges 1,3 millioner av styggedommen i året, mens de siste meningsmålingene viser at omtrent 750.000 nordmenn vil stemme Frp. Siv Jensen er neppe fornøyd før hun er på grillnivå. Mens hun venter, kan hun jo nynne litt på Fremskrittssangen. Vi tar et vers til.

«Ingen maktmonopol, ingen krav

skal få styre deg fra vugge og til grav

evig ungdom føl deg fri

i møte med gledens parti»