Dagsavisen.no / Meninger /
Reaksjonær kulturrevolusjon
Frps generalsekretær Geir A. Mo forstår ikke poenget med Dagsavisens kommentarer når man har VG. Da har han heller ikke skjønt poenget med pressestøtten.
Meninger
Arne Strand
Arne Strand er sjefredaktør i Dagsavisen
I diktaturer kveler makthaverne kritiske røster. I demokratier – som de nordiske – legger regjeringen til rette for at de kritiske røstene ikke skal forstumme. Derfor gis det støtte til kulturlivet og til mediene. Et differensiert og mangfoldig pressebilde er en viktig demokratisk verdi. Det blir ingen samfunnsdebatt hvis alle aviser mener det samme. Derfor trengs både VG, Dagsavisen og Dagens Næringsliv.
Fremskrittspartiets kulturpolitiske hovedtalsmann Ulf Erik Knudsen vil norsk kulturliv og vårt mangfoldige pressemønster til livs. Partiet vil gjennomføre en reaksjonær kulturrevolusjon hvis det får regjeringsmakt. Fremskrittspartiet skal kutte pressestøtten til de meningsbærende avisene Dagsavisen, Vårt Land og Nationen og strupe støtten til norsk kultur. «Jeg kan ikke skjønne hvorfor vi skal bruke statlige midler på partiavisene til Ap, KrF og Sp», sa Knudsen til Dagsavisen 12. juli.
Knudsen surrer. Dagsavisen, Vårt Land og Nationen er ikke partiaviser. Det er 19 år siden Ap ga fra seg eierskapet i Dagsavisen. I dag eies avisen av en frittstående stiftelse og er slik sett blant de mest uavhengige aviser i landet. Dagsavisen har derimot ikke gitt slipp på sitt verdigrunnlag på den politiske venstresiden.
Vårt Land har aldri vært eid av KrF og Nationen eies ikke av Senterpartiet. Vårt Land er verdimessig forankret i den kristne kulturarv mens Nationens redaksjonelle ståsted befinner seg på Bygde-Norges og primærnæringens side. Avisenes verdigrunnlag garanterer for et differensiert avismønster og mangfold i samfunnsdebatten som er en forutsetning for produksjonsstøtten til økonomisk svaktstilte aviser.
Generalsekretær Geir A. Mo surrer også. I sitt innlegg i Dagsavisen i går påsto han at Dagsavisen er blant landets minst objektive aviser. «Beviset» er at vi slo opp Frps presse- og kulturpolitikk på forsiden, selv om Frp har ment dette i 30 år. For 10 år siden ville vi ikke ha gjort det. Poenget er jo at meningsmålingene viser at Frp nå kan bli regjeringsparti, og dermed sette denne politikken ut i livet. Derfor er det riktig å gjøre våre lesere oppmerksom på hva som vil skje hvis Frp slipper inn i regjeringskvartalet.
Frps generalsekretærhevder at Dagsavisens «kamp mot Frp handler kun om å sikre seg selv titalls millioner kroner fra fellesskapet». Galt. Dagsavisen driver ingen «kamp» mot Frp i sine reportasjer. Avisen har dekket Frps vekst og fall gjennom 35 år på en omfattende og journalistisk saklig måte. Selv presenterte jeg partistifteren Anders Lange for våre lesere gjennom et tosiders intervju i daværende Arbeiderbladet. Lange syntes det var flott og sjenerøst.
Generalsekretær Motar feil når han hevder at Dagsavisens holdning til Frp skyldes at partiet vil fjerne produksjonsstøtten. Frp står for omtrent alt det Dagsavisen er mot. Avisen har et annet syn enn Frp på skattepolitikk, skolepolitikk, sosialpolitikk, klimapolitikk, kriminalpolitikk, kulturpolitikk, innvandringspolitikk, utenrikspolitikk – og pressepolitikk. Det er selvfølgelig ikke bare den siste biten – pressepolitikken – som har formet avisens syn på Frp. Vårt standpunkt på lederplass har ikke forhindret oss i å gi Frp en objektiv og fair behandling på reportasjeplass.
Mo jukser når han skriver om hvor mye Dagsavisen får i støtte fra det offentlige uten å ta med hva de rike avisene får i subsidier fra staten. Pressestøtten til avisene består av to deler; produksjonsstøtten som gis til de økonomisk svake avisene og momsfritaket som alle aviser får. Produksjonsstøtten er en liten post på statsbudsjettet. 250 millioner kroner fordeles mellom 140 aviser. Momsfritaket til avisene utgjør 1,2 milliarder kroner. Det er subsidier som i hovedsak kommer de pengesterke aviskonsernene – ikke minst Schibsted – til gode.
Mesteparten av pengene fra annonsemarkedet går til de store avisene. Annonseinntektene til de små avisene er som smuler fra de rikes bord. Produksjonsstøtten er ment å balansere dette slik at ikke bare markedet, men også leserne får bestemme hva slags aviser vi skal ha.
Frp hevder å være partiet for folk flest og at partiet tar hensyn til de som har lite. Det rimer ikke med det faktum at partiet vil fjerne den beskjedne støtten til de økonomisk svakeste avisene, mens de rike og sterke avisene skal få beholde sine 1,2 milliarder. Når alt kommer til alt er det vel slik Frps politikk er: Å ta fra de fattige å gi til de rike.
6
