Dagsavisen.no / Meninger /

Klima og matmangel

Klima og matvaremangel er for så vidt to sider av same sak, men som også fortel oss korleis vi i den rike del av verda kan kjøpe oss fri, kan skaffe oss mat og la alle andre «segle sin eigen sjø», skriv Sigrun Eng.

I fjor fekk eg vera med ein tur til Swaziland. Det har brent seg fast som noko av det sterkaste sanseinntrykket eg har fått etter 15 år på Stortinget, utomlands. Offisielt hadde 49 prosent av befolkninga på ein million AIDS, uoffisielt 67 prosent. Altså vel halvparten av foreldregenerasjonen. Og kva såg vi då. Jau, bestemødrer som hadde skaffa seg nokre kyr eller geiter for å brødfø barnebarna sine. Husdyr var status, men naturlegvis også nødvendig for å mette munnar. Skulegangen var meir eller mindre borte då dei trong ungane til å gjete buskapen. Eit samfunn som står framfor enorme utfordringar, der bestemødrer tek ansvar for 10-15 små, fordi foreldra enten er døde, eller er døande. Likfølgje var det vi såg mest av, men no skjer det så ofte at kistemakarane er ei vekstnæringa.

Vi har alle sett kampar og slagsmål fordi folk svelt. I Egypt, i Asia, store folkerike land der klimaet er i store endringar. Der regnet uteblir, og avlingane blir for småe. Skal vi rike kjøpe maten frå dei, eller skal vi i større grad produsere vår eigen mat. Den vi har føresetnad for å produsere? Det er eit betimeleg spørsmål i desse dagar, vi har eit jordbruksoppgjer med skyhøge krav. Skal vi gi våre matprodusentar ei næringsavtale som gir dei optimisme og respekt for jobben dei gjer? Har vi råd til å bruke litt meir enn ti kroner av hundrelappen til mat? Etter krigen brukte vi om lag 40 kroner – nå det er ikkje matbudsjettet som velter økonomien vår.

I Swaziland møtte eg den kvinnelege parlamentspresidenten og den kvinnelege sentralbanksjefen. To sterke damer som ville lære meir om vårt samfunn som har hatt som målsetjing å skape verdiar, dele godar og lyfte alle fram. Og eg finn grunn til å si, dei ba ikkje om bistand, hadde det heller ikkje. Dei ba om å få handle med oss på produkt dei hadde overskot på. Eksotiske frukter som ananas, eller moglegheit for kjøteksport for å få klingande mynt i pungen. Kveget gjekk årevis utan å få kalv, tenk å kunne lære dei om påsett, om bruk av råmjølk og desse tinga vi er så gode på. Dyra var «banken» og landet produserer meir enn dei treng.

Noreg har skrivi under på internasjonale avtaler der vi skal yte vårt for å få ned klimautslepp. USA med sin enorme bilpark som sluker drivstoff, har ikkje underteikna. For å lette på sitt dårlege samvit kjøper dei mais frå landa i Sør-Amerika for å lage biodrivstoff. Dei tek altså matmjølet frå dei fattigaste. Dette kan ikkje vedvare, det vil berre skape endå meir uro i verda.

Her heime kryp skogen stadig lengre oppover mot snaufjellet. Utmarksslåtten avtek. Færre dyr gjer den jobben dei gjorde før. Vi gror ned. Men kratt og skog har store verdiar som vi kan nyttegjera oss til bruk av drivstoff iblanda i bensin og diesel. Skogen vår kan gi oss mange nye arbeidsplassar inn i ei ny tid, der internasjonale avtaler krev at vi alle gjer sitt for å få ned utslepp skapt av folk. Det er ikkje så forunderleg at kinesarane ynskjer seg ei utvikling med dei mest elementære krav. Ei heller at India gjer det, eller for den saks skuld at dei ynskjer seg det i Swaziland. For det kan ikkje vera slik at vi rike og mette seier at slik skal det forsetje å vera. Vi må hjelpast åt.

Både fagrørsla og sosialdemokratiske parti har eit nettverk i internasjonal solidaritet. Det må vi hegne om. Stå rakrygga opp for krefter som vil rive det ned, og som ynskjer at alle skal vera sin eigen lykkesmed. Solidaritet har gjennom generasjona gitt oss tryggleik ifrå livets start til livets slutt. Nettverket er der, og gir oss moglegheit, til å gjera ting vi liker, fordi vi har fått alle dei rettigheita andre no krev. Vi er alltid avhengige av at nokon driv nybrotsarbeid, går i front og har stå på vilje på alle plan. Men er vi mange blir børa mindre. Slik har det vore og slik vil det bli. Det er denne basen sosialdemokratiet er grunnlagt på, og som i år har fått parolen «felles klode-felles ansvar».