Dagsavisen.no / Meninger /

Ikke rasist, bare full

Nesten ingen benekter at rasisme finnes også i dette samfunnet. Det er bare at alle utslagene er tilfeldige enkelthendelser som kan bortforklares.

For noen dager siden ble jeg oppringt av en journalist som arbeidet med en sak om mulig rasisme i det norske kulturlivet. Vi diskuterte det litt fram og tilbake, i forbifarten sneiet vi vel innom både lille Hoa Hottentott og den evinnelige «jakten på innvandrerromanen». (Det siste ynder pressen å framstille som om litterært arbeid var en slags storviltsafari. Forleggerne på elefant gjennom forfatterjungelen, på endeløs jakt etter mørkhudede trofeer: «Rekk meg rifla, William – jeg ser en skrivende marokkaner på Tøyen».)

Uti samtalen nevnte journalisten (som selv har det som benevnes som «multikulturell bakgrunn») at hun hadde opplevd grovt rasistisk tilsnakk på en av bransjens utallige se-og-bli-sett-mens-man-spiser-latterlig-små-brødskiver-og-balanserer-et-champagneglass-på-tallerkenen-sammenkomster.

Jeg må tilstå at jeg reagerte med vantro. Riktignok har jeg frekventert åndslivet på toppen av verdens største pengehaug såpass lenge at jeg har tapt de fleste illusjoner om menneskeheten. Og jeg innbiller meg ikke at en poesiutgivelse, en doktorgrad eller et par opptredener på Nationaltheatrets hovedscene på noen måte er vaksine mot grumsete holdninger. De finner bare noe mer subtile former, enn den rene «hold-kjeft-svarting»-tonen det var snakk om her.

I alle fall, etter å ha diskutert episoden skjønte jeg plutselig hvem det var snakk om (det er en liten familie, dette). «Å, han», sa jeg, smilende inn i telefonrøret. «Han blir jo sånn når han drikker». Det var en lettelse, det var ikke kulturlivet som sådan som ble rammet, bare et tilfeldig medlem, en drukkenbolt som lot munnen renne over, det var ikke rasisme eller menneskeforakt, det var fyllekommentarer. Jeg kjenner jo fyren. Vet han er god som den norske sommerdagen er lang. Han har bare en lei uvane med å skjelle ut folk etter et par glass.

I ettertid har det slått meg hvor illustrerende telefonsamtalen egentlig var. Ikke bare for min egen vilje til å se «vårt eget» som utslag av individuelle avvik, mens «de andres» rasisme alltid blir lest som strukturelle feil. Nesten ingen benekter at rasisme, i en eller annen form, finnes, også i dette samfunnet. Det er bare at alle utslagene er tilfeldige enkelthendelser som kan bortforklares. Eventuelt er de deler av et annet bilde, et bilde fra gamle dager, den gang flerkultur var noe ost og kefir hadde, ikke skoleklasser og borettslag.

Det er en usynliggjøringsstrategi som gjør det mulig å legge all skyld for alle problemer i dette området på de andre. På offeret. I og med at det ikke er rasisme, ikke egentlig, vil de alltid framstå som irrelevante sutrekopper. I tilfellet over: Hvis det egentlig var fylleprat, ikke rasefordommer journalisten ble utsatt for, blir det utidig nærtakende å komme drassende med FNs menneskerettserklæring.

Noe av det samme har vi sett i den evinnelige negerdebatten. Ingen steder i dette landskapet føler nordmenn seg så personlig forulempet som ved forsøket på å bryte seg inn i vårt nedarvede vokabular og gi ordene en annen mening – og det bare fordi verden tilfeldigvis er totalt forandret siden vi sang om lille svarte Sambo i barnehagen. Alle skjønner at selv om det kan hende inngår i et verdensomspennende system, en struktur av undertrykkelse og nedlatenhet som strekker seg fra pol til pol, er akkurat vår bruk av begrepene like uskyldige som en litteraturviter med sju glass champagne innabords. Det er nemlig vi, ikke dem, som definerer hva dette er.

For en tid siden overhørte jeg noen eldre mennesker på trikken bruke betegnelsen «mongoloid». Heisann, tenkte jeg (for jeg er så glad i ord, jeg samler på dem og behandler dem som bekjente) – det var lenge siden jeg har hørt noe fra den karen. Ordet, som var en helt kurant og saklig betegnelse i min barndom (slik «idiot» var det, for det samme, i min fars barndom), ble effektivt utryddet i løpet av fem års tid. Det som skulle til, var at de det angikk gjorde oppmerksom på at de helst så at vi brukte en annen betegnelse. «Å jasså», sa vi. «OK – da sier vi noe annet». Akkurat så enkelt var det. Slik det var å få bukt med «galning», «krøpling», «lapp» og en hel liten katalog ord som vi av høflighet, ikke politisk korrekthet, bare har latt skli ut av vokabularet.

«Neger» voktes derimot som en nasjonalskatt, en sivilisasjonens siste skanse mot barbari og underkastelse. Omtrent like hellig, og like grunnleggende norsk, som retten til å snakke over seg i fylla.