Dagsavisen.no / Meninger /

Off. godkj. barnlig hyllest

Få innlegg på kommentarplass i denne avisen har avstedkommet så mye nettdebatt som Hege Ulsteins glimrende artikkel «Små barn av regnbuen» fra sist lørdag.

Som vi husker handlet den om det som for noen av oss ser ut som en absurd bestemmelse, nemlig at barnetoget på 17. mai skal være «flagg-rent». Det vil si norsk. Rødt, hvitt og blått (og en passelig dæsj samisk). Punktum. Så ufattelig det enn kan lyde har man altså nok en gang kommet fram til at det skal være ulovlig (ja, du leste rett) å bære noe annet enn de statsaksepterte farger, i blandingsforholdet 6-1-2-1-12, (den som ikke skjønte tallene får dårlig karakter i o-fag og nasjonalfølelse), opp Slottsbakken for å hilse kongen og dronningen og Ari Behn.

Man kan nok forstå, på et vis, at det er en debatt som vekker engasjement. Den handler om små og betydningsløse ting, med store og betydningsfulle følelser knyttet til seg: Flagget, Nasjonen, Norges Ære, Fedrene På Eidsvoll, Pompøst Snikk-Snakk og Glade BarneAnsikter.

Misforstå ikke; jeg synes selv det er flotte saker. Jeg kjenner klumpen vokse i halsen når femteklassingene – litt i utakt – minner oss på en hvitstammet bjørk oppi heien, jeg knuser en tåre i øyekroken når pensjonistkoret påpeker at nå lauvast det i li, jeg er nær bristepunktet når vi kommer til at vår Herre stille lempet, og ved Eidsvolds grønnende trær er jeg fortapt. Hver eneste 17 mai.

Jeg vil altså ikke ha sittende på meg at jeg ikke skjønner hva dette handler om. Hvor aldeles storslagent og kjempeflott det er med våren, friheten, nasjonen, flagget og barnetoget og fedrene som har kjempet og mødrene har grædt. Om og om igjen, opp Karl Johan, tusener på tusener som gjentar og gjentar at vårt hjerte vet, vårt øie ser, hvor godt og vakkert Norge er, og selveste Kongen som smiler og vinker til dem fra balkongen. For også hans hjerte vet. Også hans øye ser. Godt og vakkert.

Og det er derfor, blant annet derfor, den er så latterlig og stupid, bestemmelsen om at det er det norske flagget, og bare det, som er akseptert i barnetoget. Som om landet verken var godt nok eller vakkert nok i seg selv. Som om det trengs påtvungen hyllest, tvangsregulert kjærlighet, så ingen småbarn skulle komme til å minnes andre landskaper, drømme om andre fellesskap, være stolt av annen arv, på den dagen som er vår. Slik tenker ikke de stolte og selvsikre, men de små og usikre. Som om ikke Fanaråken var vakker nok, Glittertind høy nok eller Lofotveggen majestetisk nok, må vi som en annen Mugabe rekvirere nasjonal hyllest. Det er flaut, og det vitner ikke om en stolt nasjon.

Det underligste er at flaggmonopolistene åpenbart mener – helt uten ironi (og i alle fall uten selvironi) – at det er de som har Wergeland På Veslebrunen, Fedrene På Eidsvoll, Gutta På Skauen, Eggedosis På Slipset, Vi Små En Alen Lange og Nu Gjelder Det At Holde Sammen på sin side. Altså at selve historien om 17. mai leder opp til en kommunal bestemmelse om felles tekstilregulativ for sjuåringer. At det er det det handler om, liksom. Å følge reglene.

Jeg må tilstå at jeg famler litt etter adjektivet for å beskrive dette. Men jeg lander på «pinlig» (etter å ha forkastet «skammelig» og «latterlig»). Pinlig, først og fremst fordi man ser ned, litt flau, når noen tar selve historien til inntekt for sitt syn, og det uten å ha giddet så mye som å lese baksiden av historieboka.

Nasjonaldagen – når den har oppfylt sin hensikt og mening – har aldri handlet om lydighet. Aldri om å følge regler. Aldri om eksklusivitet, konformitet, eller snever sjåvinisme. Selve dagens fødsel, det vidunderlige antiautoritære og revolusjonære møtet våren 1814, dreide seg om å gå mot øvrigheten. Da Henrik Wergeland gjorde det til en demonstrasjons- og opposisjonsdag var det nettopp ved å trosse myndighetenes bestemmelser. Den som orker å sette seg inn i saken, vil se at både Wergelands og Bjørnsons strid for dagen mer enn noe annet handlet om å bryte de kommunale instrukser for syttendemaifeiring. Nitten fem, nitten førr, hver gang den virkelig betydde noe, var det ved å være mot.

Den som vil markere dagen i henhold til norsk tradisjon, den som vil være i arven fra Grunnlovens skapere, den som vil videreføre Bjørnstjerne Bjørnsons, Christian Michelsens, Nordahl Griegs eller Martin Linges verk og gjerning – den skal rett og slett blåse en lang syttendemaimarsj i bestemmelsen om flaggbæring i toget.

Vær klar over dette, barn: Henrik Wergeland ville ha vært den første som bar pakistansk flagg opp Karl Johan. Og han ville gjort det i kjærlighet til Norge.