Dagsavisen.no / Meninger /

Sult når mat brennes

Matvareprisene øker dramatisk over hele verden. Flere sulter. En viktig årsak er at mye av den beste jorda nå brukes til dyrking av biobrensel i stedet for til mat.

Brødprisen er doblet i fattige land det siste året. Prisen på ris er økt med 75 prosent på verdensmarkedet de siste to månedene. På et møte i Verdensbanken/Pengefondet i Washington i helgen sa Verdensbankens dypt bekymrede direktør Robert Zoellick at den raske økningen i matvareprisene kan føre 100 millioner mennesker enda dypere ned i fattigdom.

Det er mange årsaker til at maten blir dyrere. Blant disse er uår som følge av klimaendinger, borgerkriger og endrede spisevaner. Og så kommer i tillegg omleggingen fra dyrking av mat til dyrking av drivstoff. Ifølge Tysklands bistandsminister Heidemarie Wieczoreck-Zeul, som deltok på møtet i Washington, finnes det seriøse undersøkelser som viser at mellom 30 og 70 prosent av prisøkningen på mat skyldes den forserte omleggingen fra mat til drivstoff.

Mange industriland krever at drivstoff skal tilsettes biobrensel, slik at krav om reduserte utslipp av klimagasser lettere kan oppfylles. Store jordbruksområder i Brasil er allerede lagt om til produksjon av biobrensel. I Mexico er det mangel på mais til tortillas, som er basisføden. Landet har heller ikke råd til å importere mais fra USA, slik det er gjort tidligere. Det lønner seg bedre for produsentene å selge maisen til produsentene av biobrensel, skriver Der Spiegel.

Bistandsminister Wieczoreck-Zeul krever nå at målene for tilsetning av biobrensel i drivstoff må utsettes. Hun frykter at prisstigningen på næringsmidler kan sette den globale stabiliteten og sikkerheten i fare. Det har allerede vært store demonstrasjoner i land som Bangladesh, Haiti, Kamerun, Burkina Faso, Indonesia og Filippinene. Folk som sulter har ingenting å tape.

Dilemmaet for fattige land er at de også har et desperat behov for valutainntekter, og at jordbruksprodukter er det eneste de har å tilby som verdensmarkedet er interessert i. Det gjelder ikke bare korn og sukker til biobrensel. Jord i Afrika, som tidligere ble brukt til lokal matvareproduksjon, brukes i dag til produksjon av avskårne blomster som siden blir fløyet inn til Europa. Markedene i Europa og Nord-Amerika står også åpne for en rekke eksklusive grønnsaker fra tropiske land.

Fattigdommen kan ikke bekjempes uten at også landene i den tredje verden har adgang til markedene for sine produkter. De er på et vis nødt til å klare begge deler, både produksjon av mat og av varer til eksport. Men da må det tilrettelegges på en helt annen måte enn i dag. Mange småbønder opplever nå at de presses vekk fra jorda de har dyrket, fordi store selskaper ønsker å overta og heller vil produsere for et mer pengesterkt eksportmarked.

Eksport av mat fra fattige til rike er langt fra eneste årsak til at matvareprisene nå stiger så sterkt. Uår i en rekke land som følge av tørke og flom, er også en medvirkende årsak. Et eksempel er Bangladesh, som i fjor fikk nesten hele rishøsten utslettet av to flommer og en syklon. Landet har nå et desperat behov for å importere ris fra et marked preget av mangel. Prisen på ris i Bangladesh er doblet på noen få måneder. Mange familier har ikke lenger råd til mer enn ett måltid om dagen. De bruker allerede 70-80 prosent av inntekten til mat.

Nye spisevaner er en annen årsak til de økte prisene. Folkerike land som India og Kina har opplevd en betydelig vekst i velstanden. Det har skapt en langt større etterspørsel etter meieriprodukter og kjøtt. Korn som før gikk direkte til folks spisebord, går nå den svært mye mer ressurskrevende omveien som fôr til griser og kyr.

Verdens befolkning øker uten stans, dyrket jord forsvinner stadig. Byene vokser. Jordbruksjord legges under asfalt. Filippinene var en gang selvforsynt med ris. I 2007 var landet verdens største importør, foran Nigeria. Indonesia og Bangladesh. De siste 20 årene har Filippinene ifølge BBC mistet halvparten av sine tidligere vannede rismarker som følge av den raske urbaniseringen.

FN arrangerte sin første store, globale matvarekonferanse i Roma i 1974. Jeg var der, og det manglet ikke på dystre spådommer om kommende matmangel. Men til nå har man i stor grad klart å øke produksjonen i takt med den økende befolkningen. Sulten har fulgt verden som en ond ånd hele tiden, men den har heller ikke økt.

Faren er at matvarekrisen vi nå ser for oss, ikke bare er en forbigående svikt. Det kan være starten på en grunnleggende, global mangelsituasjon. Skal den unngås og trenden snus, kreves nytenkning. Det haster.