Dagsavisen.no / Meninger /

Den rødgrønne legeringen

På borgerlig side er partiene travelt opptatt med å erklære at de ikke kan smelte sammen i en regjering. Det kan de sannsynligvis heller ikke, skriver Fredrik Mellem.

Noen metaller egner seg for å smeltes og blandes med andre. Kobber og sink har ulike egenskaper, men sammen danner de messing. Dette er ikke først og fremst en blanding av de to andre metallene, men et helt annet og eget metall – med sine helt egne egenskaper. Noen metaller passer sammen på denne måten. Andre ikke. Prøver du å smelte sammen jern og aluminium, vil du kort og godt få et mislykket resultat.

Slik er det også med politiske partier! Noen egner seg godt for å samarbeide med hverandre. Andre ikke. Da Arbeiderpartiet gikk sammen med SV og Senterpartiet foran sist stortingsvalg var det tre egnede samarbeidspartnere som velgerne valgte å smelte sammen i regjering. Resultatet ble noe nytt. Vi har en regjering som leverer rødgrønn politikk. Ikke litt politikk fra tre ulike og sprikende partier.

Et strålende eksempel på denne rødgrønne legeringen fikk vi i spørsmålet om oljeboring i nord. Vi fikk et kompromiss og en politikk som ingen av partiene ville kommet opp med på egen hånd. Mange vil hevde at dette resultatet egentlig er den aller mest fornuftige og balanserte politikken vi kunne få. Slik er det på svært mange områder. Når Arbeiderpartiet og SV vil bevilge litt mer til kommunene, og Senterpartiet vil bevilge fryktelig mye mer til kommunene, er den rødgrønne legeringens fasit å bevilge ganske mye mer til kommunene. For å si det banalt enkelt. Slik kunne en fortsette med gode eksempler.

Alternativet til den rødgrønne legeringen, er ikke en blågul, en brungul, eller en gulgrønn politikk. På borgerlig side er partiene travelt opptatt med å erklære at de ikke kan smelte sammen i en regjering. Det kan de sannsynligvis heller ikke.

Det er dette vi står foran ved stortingsvalget i 2009. Det ene alternativet er klart: Et fungerende og helhetlig regjeringsalternativ bestående av de nåværende tre regjeringspartier; Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Det er det eneste alternativet regjeringspartiene kan ta ansvaret for å tilby. Så er det selvfølgelig opposisjonens ansvar å utstyre landet, demokratiet og velgerne med et alternativ til dette. Det er ille nok at de ikke har lyktes inntil nå. Verre er det at det også er lite som tyder på at de vil lykkes i det hele tatt. Overraskende er det imidlertid ikke.

For hvordan skal Frp, Høyre, Venstre og KrF kunne danne noe regjeringsalternativ sammen? Det er overhodet ikke noe kompromissland mellom dem på svært mange områder. Det er eksempelvis ikke noe naturlig kompromiss mellom på den ene siden å ta klimautfordringene på alvor og på den andre siden snakke om klimahysteri. Det er ikke noe logisk kompromiss mellom sentrumspartienes integreringspolitikk og Frps segregeringspolitikk

Hvem tar på seg å snekre kompromisset mellom Frp og KrF i alkohol- og rusomsorgspolitikken? Høyre insisterer på en stram og ansvarlig økonomisk politikk, mens Frp har utviklet det til en egen religion å forlange et økonomisk frislepp en ikke har sett maken til i noe velfungerende sivilisert land.

De rødgrønne regjeringspartiene er også ulike, men ikke mer enn at det i de aller fleste saker kan vokse fram et naturlig kompromiss dem imellom. De borgerlige partiene derimot, er på svært mange områder like uforenlige som ild og vann!

Frp som ytterliggående fløyparti skal etter politikkens logikk være henvist til å velge det regjeringsalternativet som ligger dem nærmest. Et slikt alternativ kunne (og burde) vært V, KrF og Høyre. Imidlertid er det i strid med Frps grunnleggende rabulistiske natur å stille opp på dette. De krever plass i regjeringen. Det er i sin tur også i høyeste grad umulig for sentrumspartiene å stille opp på. Hvem kan egentlig klandre dem?

Utfordringen for velgerne og demokratiet er det særnorske partiet Fremskrittspartiet. Dets blotte eksistens og størrelse setter politikkens naturlige logikk ut av funksjon, og vi har fått en meget langvarig unntakstilstand. Det er ikke et problem så lenge Arbeiderpartiet inngår i et parlamentarisk flertall, men det er et problem hver gang så ikke skjer.

En ville kanskje tro at for Arbeiderpartiet er dette en gunstig situasjon. Sannheten er at det er det egentlig ikke. Jeg ser selvsagt helst at velgerne gir den rødgrønne regjeringen fornyet tillit. Denne tilliten bør da helst vinnes i konkurranse med et annet styringsdyktig alternativ. Da fungerer demokratiet optimalt. Det er en stor ulempe for det norske demokratiet om regjeringen må fortsette fordi det ikke finnes noe styringsdyktig alternativ.