Dagsavisen.no / Meninger /

Synsing i klimadebatten

De 100 forskere fra mange land som har laget en «motmelding» mot klimarapporten fra FNs klimapanel har selvsagt lov å mene noe. Men hvem er de? Hvorfor har ingen undersøkende journalist tatt en titt på denne navnelisten, spør Anton Eliassen.

Tenk deg at du bringes til sykehus med et akutt illebefinnende. Et stort team står klart til å ta imot deg, og du får vite at sykehuset besitter alle typer kompetanse for å ivareta deg så lenge du er innlagt. Og vær så god: Du står fritt til å velge hvem i temaet som skal undersøke deg og stille diagnosen. Problemet ditt er nå hvem du skal velge? De ser alle like troverdige ut, i hvite klær og helsesko. Han uten stetoskop er muligens portøren, men hvem er hvem av de andre? I hvilke hender skal du legge livet ditt?

Situasjonen over har en klar parallell til den pågående klimadebatten. Fronten i debatten går mellom de som lener seg på FNs klimapanel, og de såkalte klimaskeptikerne, som mener at den globale oppvarmingen vi nå ser, har andre forklaringer enn at temperaturøkningen er menneskeskapt. Arenaen vrimler av debattanter, og blant dem en rekke eksperter. Problemet blir å skille de virkelige ekspertene fra dem som har selvtillit nok til å hevde meningene sine høyt og skråsikkert.

Det er en grunnleggende verdi i vårt samfunn at alle skal komme til ordet i den offentlige debatten. Dette er en soleklar rett som også jeg støtter. Utfordringen ligger i at den offentlige debatten først og fremst foregår i media, og at den skyter fart og næres av at mediene selv setter saker på dagsorden. I slike tilfeller mener jeg at media har et ansvar for å plukke fram de virkelige ekspertene, av hensyn til den opinionsdannende funksjonen som vi alle vet at media har.

Her er vi ved det første punktet, som jeg har vanskelig for å begripe: NRK eller TV skal arrangere en debatt om klimaendringer og global oppvarming, noe de gjør med forholdsvis hyppige mellomrom. Ofte setter de da sammen panelet slik at forskere med årelang erfaring innen klimaforskning og flere titalls vitenskapelige publikasjoner om emnet på merittlisten, skal debattere global oppvarming sammen med en diplomøkonom fra Frp eller biologer som vet mye om hva global oppvarming kan føre til, men mindre om hvorfor det skjer.

Hvorfor ønsker ikke media bedre kvalitet på debattene sine enn at de lar så ujevne «lag» diskutere et svært viktig spørsmål? Hvorfor plukker de ikke i langt større grad anerkjente forskere blant klimaskeptikerne? Delvis vil det gi en bedre diskusjon, men det vil også sørge for at publikum får et mer solid fundament å bygge sine egne oppfatninger på.

Det neste jeg ikke forstår, er hvorfor medias trang til å avsløre ikke har slått inn når det gjelder klimadebatten. La oss ta FNs klimarapport som eksempel. Den foreløpig siste rapportserien, kjent som «fjerde hovedrapport», ble publisert første halvdel av 2007. Straks dukker det opp 100 forskere fra mange land, som finner sammen og skriver en motmelding. Jeg har ikke noe problem med å skjønne at dette er godt stoff for media: 100 «underdogs» står opp mot elefanten IPCC, med 2500 forskere. Saken gripes begjærlig. De 100 forskernes meninger vies stor oppmerksomhet, og benyttes siden som et sannhetsbevis på at Klimapanelet tar feil. Det disse 100 mener, veier like tungt som alle de forskningsarbeidene som 2500 IPCC-forskere har evaluert.

Men hvem er disse 100 forskerne? Jeg vet ikke; jeg kjenner bare til to av dem, som kommer fra Norge. Ingen av disse to har noen gang arbeidet med klimaspørsmål. Hvis man googler dem, finner man at de ikke har utgitt noen vitenskapelige arbeider om emnet. Dette betyr ikke at de ikke har lovt til å mene noe offentlig i klimadebatten. Men å la seg presentere for verden som klimaforsker, er for drøyt. Hvorfor har ingen undersøkende journalist tatt en nærmere titt på listen med de 100 forskerne?

Det er flere ting jeg ikke forstår: Hvorfor finner den seriøse leiren av klimaskeptikere seg i å bli representert av meningsfeller som står langt utenfor faget? For den som sitter på mye kunnskap om emnet er det forholdsvis enkelt å knipe en del av klimaskeptikernes debattanter i feil og unøyaktigheter, rett og slett fordi de har for lite kunnskap om emnet. For den som sitter hjemme ved TV-en, med helt annen kunnskap og kanskje bare med et halvt øye/øre på skjermen, er det imidlertid helt umulig å skille de to lagene. De er alle framstilt som eksperter. De framfører argumenter som høres troverdige ut. De ser alle ut som om de kommer fra møblerte hjem.

Var jeg selv i mediebransjen ville jeg nå hevdet at det ikke er medias oppgave å avgjøre hva som er sant og hva som er usant. Medias oppgave er å bringe alle meninger til torgs, slik at det enkelte opplyste menneske selv kan få gjøre seg opp en mening. På den annen side vil media gjerne ha makt. Det er liten tvil om at media har en grunnleggende funksjon i opinionsdannende prosesser. I en slik situasjon er det tankevekkende at de velger underholdningsaspektet ved debatten framfor å la de som sitter med den virkelige kunnskapen slippe til.