Dagsavisen.no / Meninger /

Den ynkverdige gudelighet

Debatten i kongeriket har virkelig nådd nye høyder de siste ukene. Og jeg tenker ikke på at to unge politikere skrev en artikkel om at kommentarvesenet i media er ørlite selvhøytidelig.

En tese som ble underlagt nøktern analyse av de politiske kommentatorene. En av dem (Stein Kåre Kristiansen) oppsummerte: «Disse gutta er født 20 år for seint.» Der tenker jeg jyplingene ble svar skyldig, gitt. Og enda er det noen som hevder kommentatorveldet mangler dybde i sin argumentasjon.

Nei – den spennende saken har vært en annen. I Aftenposten hadde medisinerstudenten Mohammad Usman Rana en artikkel som gikk hen og vant avisens kronikkonkurranse. Det kan man forstå: Den er godt skrevet, overraskende vinklet og debattvekkende. Nøyaktig slik avisfolk ønsker seg kronikker.

Tesen var at landet beveger seg i retning av «sekulær ekstremisme» der troende mennesker degraderes, og toleransen rettes mot alt og alle, bare ikke folk som tror på en Gud. Reaksjonene på artikkelen har muligens vært forutsigbare i sitt innhold, men overraskende, nærmest forfriskende, i sin styrke. På den ene siden ble Rana øyeblikkelig gjort ansvarlig for enhver forbrytelse begått i religionens – i alle fall i hans egen religions – navn siden slaget om Mekka (år 630). En pen bunke avisartikler, og en himmelens hærskare (nei, sorry, nettopp ikke det) nettinnlegg har minnet om at fundamentalistiske islamister steiner kvinner og henger homofile og skjærer kjønnsleppene av småjenter og sprenger buddhastatuer og brenner ambassader, og nå får vi ikke trykke hva slags karikaturer vi vil i våre egne aviser lenger og hvor finner man egentlig en ærlig drosjesjåfør som betaler skatten?

Dette er en debatteknikk som har et navn. Det heter «å hitle». Etter Adolf. Enkelt sagt går det ut på å finne noen riktig avskyelige meningsfeller av deg, for å vise omverdenen hva slags type du er. (Å jaså, du er tilhenger av disiplin i skolen, du? Ja, det var Hitler også. Jeg sier ikke mer.) Antakeligvis har termen behov for en utvidelse, man kan tenke seg varianten «å binladere».

Den andre formen for respons – langt svakere, men desto mer interessant – var en liksom-ettertenksom anerkjennelse av Ranas analyse. Der motstanderne sier: Ja, vi er blitt mer sekulære, og det skal du bare finne deg i, muslimske mørkemann, sier de andre at, ja, vi er mer sekulære, og det er sannelig betenkelig, for da blir rommet trangere. Premisset tas som utgangspunktet av begge posisjoner.

Som Harald Stanghelle får seg til å skrive, i presumptivt alvor: «På mange måter er det en skarp og klartseende samfunnsanalyse legestudenten leverer.» Og hvorfor? Eksemplene Stanghelle kommer med er at Dagfinn Høybråten ble «offentlig kjeppjaget» for sitt syn på homofili, mens Ole Christian Kvarme, møtte en «offentlig skjærsild» (Stanghelle) og ble utsatt for «antidemokratiske hersketeknikker» (Rana) på grunn av det samme.

Det foregår en forunderlig omtegning av virkeligheten her, for å tilpasse den et bilde der den religiøse posisjon er marginalisert, undertrykket og usynliggjort. Det er litt pinlig å skulle minne om at Ole Christian Kvarme ikke er et offer. Han er en biskop. Tilført ufattelige mengder skattekroner, støttet og holdt oppe av alt som finnes av makt. Dagfinn Høybråten er ikke kjeppjaget. Han er leder i Kristelig Folkeparti. Mer innflytelsesrik enn hvem som helst av de samlevere han ikke aksepterer. Men for å demonisere de andre, de ugudelige, må man gjøre selv absolutte maktfigurer ynkverdige.

På en eller annen måte er det alltid homofilispørsmålet man ender opp med når slike spørsmål diskuteres. Antakeligvis fordi den religiøse posisjon da er nødt til – enten den vil eller ikke – å trå ut over sin selvreflekterende posisjon. Homofili er ikke teologi, det er mennesker. Når man retter pekefingeren mot andre og sier: «Du er mot skaperverket», så får man piskadausen være tøff nok til å tåle litt motbør. Det er ikke intoleranse. Det er respekt. Eller er det slik at det ikke er aksept man ønsker, men enighet?

Sannheten er at den religiøse posisjon, hva enten den er fylket under Muhammad eller Jesus, er på frammarsj, ikke på tilbakegang, i dette samfunnet. Forsøk å fremme to tusen år gamle verdensanskuelser. Forsøk å blåse liv i middelalderske ritualer, midt i det offentlige rom. Forsøk å si at det er synd mot Gud og besmitting av skaperverket og overgrep mot barn, med homofile ekteskap. Avisspaltene står åpne for deg. Du blir hørt og respektert, fra topp til bunn, i det offentlige Norge. Forsøk, og du kommer på TV.

Sutringen fra det religiøse, enten det er under kors eller halvmåne, minner på sett og vis om den innvandringsfiendtlige høyresidens favorittbesvergelse: Etter å ha fått oppslag i alle landets medier og tilgang til de talerstoler som er å få, kan man fremdeles hevde at man er «usynliggjort» av «de politisk korrekte». Slik beskriver en debattant situasjonen i dagens Norge, med utgangspunkt i det religiøse: «Tanken går raskt til forholdene i det gamle Sovjetsamveldet under den verste propagandatiden.» Sitatet sier litt om den nær paranoide perspektivvridningen man må foreta, for å forsvare tesen om at de ekstreme sekularister fordriver uskyldige troende.

Det er en logikk i dette. Maktens logikk, på en ny måte. Det er forsøk på å tilta seg den makt som ligger i offerrollen. Og det er verken skarpt eller klartseende, det er lugubert.