Dagsavisen.no / Meninger /
Krise i helsetjenesten?
Det finnes ikke forskningsbaserte metoder for å bevise (eller motbevise) at helsetjenesten fortjener et budsjettløft. Tross budsjettpukkel i mange år, er vi nr. 3 i verden på helseutgifter, men bare nr. 10 i levealder, skriver Ivar Sønbø Kristiansen.
Både Per Kleppe og Gerd-Liv Valla har her i Dagsavisen tatt til orde for økte bevilgninger til helsetjenesten. Valla skal angivelig se dette som et tiltak for å unngå rødgrønt valgnederlag i 2009, og samarbeidskomiteen mellom Arbeiderpartiet og LO skal nå gjennomgå sykehusenes situasjon.
Den type bekymring vi nå registrerer er ikke av ny dato. I 1960 gikk 2,9 % av BNP til helsetjenesten. I 1982 var tallet steget til 8,6 %, men den alminnelige oppfatning var at helsetjenesten da var i krise. Jan Grund foreslo på den tiden at helsetjenesten burde få et kraftig budsjettløft for å komme over krisen slik at man fikk et budsjettmessig og psykologisk overskudd. Bevilgningene økte og i 1995 utgjorde helsetjenesten 7,9 % av BNP. Norge lå da på omtrent samme kostnadsnivå som Sverige og Danmark, men noe over Finland og Storbritannia.
Frem til 2005, som er siste år for OECD-tall, har Norge dratt fra de andre landene. Målt i kjøpekraftjusterte dollar var vi blitt nr. 3, langt bak USA og Luxembourg, men foran Sveits og langt foran de andre nordiske land. I perioden 2002-2006 økte sykehusenes bemanning med 11 %, og økningen var særlig sterk for leger (+ 13%) og psykologer (+ 37%). Selv om rammene oppleves som trange av så vel pasienter som personell, gir ikke budsjett-tallene grunnlag for å snakke om «nedskjæringer». Nedbemanninger skyldes heller at man i en periode har økt bemanningen mer enn budsjettene skulle tilsi.
Da Leif Arne Heløe ble helseminister i 1981, gjorde han avvikling av sykehuskøene til en fanesak. Konsekvensen ble økt fokus på køene, men de bare økte! Først da Gudmund Hernes fikk innført innsatsstyrt finansiering i 1997 fikk man en markert reduksjon i køene. Nå er de igjen økende selv om innsatsstyrt finansiering er opprettholdt. Hovedforklaringen er enkel: prismekanismene er satt ut av spill. Alle er enige om at helsetjenester skal være billige eller gratis for å sikre tilgang til tjenester uavhengig av inntekt og sosial status. Nullpris betyr imidlertid at prisreguleringen er satt ut av spill og andre mekanismer, særlig kø, overtar. Det er verken teoretiske eller erfaringsmessige argumenter for at vi kan helt avvikle køene i helsevesen med lave eller ingen egenandeler.
Det finnes ikke forskningsbaserte metoder for å bevise (eller motbevise) at helsetjenesten fortjener et budsjettløft. Politikerne er henvist til å prioritere etter skjønn. Økte bevilgninger til helsetjenesten vil komme pasienter til gode, men noe av økningen vil nok gå til lønnsøkninger og mer ineffektiv drift. Tross budsjettpukkel i mange år har vi fortsatt «krise» og køer. Vi er nr. 3 i verden på helseutgifter, men bare nr. 10 på levealder.
Hvorfor skulle ytterligere 10-20 milliarder kunne løse «krisen»? Kanskje er det en idé å finne ut hvorfor situasjonen i helsetjenesten oppleves som så vanskelig tross det gigantiske budsjettløftet vi har hatt de siste 10 år. Et ytterligere løft kan være god velferdspolitikk og gi gode kort på hånden i valgkampen. Men «krise» og køer vil neppe forsvinne, og utfordringen vil etter all sannsynlighet bli like stor ved valgkampen i 2013.
