Dagsavisen.no / Meninger /

En kunstøvelse i makt

Tanken på et gigantisk bilde av Josef Stalin som overskuer hele Youngstorget får unektelig assosiasjonene på gli. For Martin Kolbergs del gikk det så langt at han igangsatte en prosess for å stanse kunstplanene.

Det var i forbindelse med utstillingen «Stalin av Picasso, eller portrett av kvinne med bart» i Folketeaterbygningens lokaler, at Picassos tegning av Stalin skulle dekke hele fasaden på bygningen der Arbeiderpartiet har sin høyborg. Altså en kopi av en kullskisse som skapte kontrovers i sin tid fordi Picasso framstilte Stalin uten den gudelignende auraen som hele det kommunistiske Europa dyrket ved hans død i 1953.

Selv om bildet bare skulle henge en dag, fant partisekretær Martin Kolberg det støtende. Han mener mange vil reagere sterkt på kunstverket til Lene Berg og kurator Kristin Jærn Pilgaard, og at det ikke vil framgå som en kritikk mot Stalin og hans like. Kunstnere må vise respekt på en mer ydmyk måte, uttaler Kolberg.

Dermed halser debatten av gårde slik den gjør når det offentlige griper inn i den frie kunstens rolle. Mange er enige i Kolbergs forsøk på å temme denne formen for frie ytringer i Norge. Dette er interessant i forhold til at Lene Berg også tidligere har jobbet med å avdekke nettopp hvordan kunst blir til og hvilken rolle den spiller i politisk henseende, blant annet gjennom en utstilling der hun tok for seg kulturkampen under den kalde krigen.

Nå skal ikke effekten av å rette blikket opp mot en husfasade og få øye på en gigantisk Stalin underslås som noe bagatellmessig. Historien har bevist at han er en av de verste diktatorene i forrige århundre. Det er naturlig at folk reagerer på Stalins rolle som statsoverhode med titalls millioner liv på samvittigheten, og man skal heller ikke undervurdere symbolmakten et bilde av ham representerer.

Men det er flere aspekter ved dette. Civitas undersøkelse denne uka om ungdoms uvitenhet om tidligere tiders kommunistiske og nazistiske despoter, blant dem Stalin, kommer som et underlig apropos. Da tenker jeg ikke på Aftenpostens noe nedlatende vinkling på kunnskapsløs ungdom i stedet for å framheve hvor mye de likevel vet, men på hvordan historiens faktiske forhold usynliggjøres i samfunnet vårt. Alle vet at Hitler, Stalin, Pol Pot og Mao satte ondskapen i system, men ikke alle vet hva disse systemene i realiteten innebar og hvilke konsekvenser de hadde.

Det har å gjøre med at vi som gjennomregulert samfunn er blitt redde for å støte folk, også i kunstnerisk henseende. Dermed blir åpenbare kilder og muligheter til visdom og forklaringer stuet bort som lite annet enn teoretiske ideer om ondskapens konsekvenser. Hadde Kolberg tenkt seg om, ville han sett at han her hadde en unik sjanse til å vise at det er høyt under taket i Arbeiderpartiets eget hus, og det kunne han benyttet til å diskutere både kunstens generelle rolle og temaets historiske aspekter.

Et Stalin-portrett over Youngstorget representerer en tenkt mulighet til å lufte ett av historiens svarteste kapitler i offentligheten. Dette kunne så gitt relevant argumentasjon til dem som skal arve Norges internasjonale ansvar for å begrense skadevirkningene av nåværende og framtidige despoter.

Martin Kolberg skal ikke lastes for at han personlig misliker tanken på at bildet av Stalin dekker vinduene til Arbeiderpartiets partikontor, men han bør ta inn over seg kritikken for måten han i egenskap av maktperson har gått inn i saken på. At noe er ubehagelig er ikke det samme som at man har rett til å bruke sin posisjon for å påvirke en avtale som allerede er inngått. At det ikke er et tilfeldig oppheng av et bilde understrekes dessuten av at utstillingen og dens premisser – der bildene av Stalin og Picasso inngår i en gitt kontekst – er blitt støttet av flere seriøse instanser, blant dem Norsk kulturråd og Fritt Ord. I forbindelse med et kunstverk som nettopp drøfter spenningsfeltet mellom kunst og politikk, blir Kolbergs framgangsmåte stående i grell kontrast til Arbeiderpartiets arbeid for ytringsfriheten.

Folk i kunstnermiljøet bedyrer at dette har de meninger om som ikke går i favør av Kolbergs avgjørelse, men få tør å si noe offentlig. Det er ikke vanskelig å forestille seg at enkelte kunstnere frykter at negative uttalelser kan ødelegge muligheten til prosjektstøtte i neste omgang. Vi kan se for oss at Berg og Jærn Pilgaard hadde disse maktmekanisme i tankene i utgangspunktet også vedrørende «Stalin av Picasso»-utstillingen, og at de til gagns har truffet spikeren på hodet. Martin Kolberg og Arbeiderpartiet er med vitende uvilje blitt en del av kunstverket i seg selv. Ved å la politisk makt bli den avgjørende faktoren for hvorvidt et bilde kan henges opp eller ikke, er verket allerede fullbrakt før det kom på veggen, og det med større avslørende suksess enn noen kunstner kunne håpet på.