Dagsavisen.no / Meninger /

Vansker med tilpasset opplæring

Nå er det viktig at vi stopper opp og tenker igjennom hva vi, etter mange utredninger og meldinger, vet om læring og kvaliteten i norsk grunnskole, skriver Monica Dalen.

Det pågår for tiden en intens debatt om skolens pedagogiske praksis i kjølvannet av resultater fra internasjonale kunnskapsprøver. I det siste har søkelyset spesielt vært rettet mot betydningen av å opprettholde tradisjonelle skoleklasser på ulike trinn i grunnskolen kontra bruk av baser og mer fleksible undervisningsenheter.

Det hevdes at alle elever har behov for trygge rammer rundt opplæringen for at de skal fungere godt faglig. Som en konsekvens av et slikt syn, ønsker en å opprettholde tradisjonelle klasserom og klasselærertradisjonen. Samtidig uttrykkes det bekymring for at tradisjonelle løsninger motvirker muligheten for å tilby alle elever en differensiert og tilpasset opplæring.

Nå er det viktig at vi stopper opp og tenker igjennom hva vi vet om slike spørsmål. Det har vært nedlagt mye arbeid i å utrede kvaliteten i norsk grunnskole. I de siste årene har det vært lagt fram flere innstillinger og meldinger om dette temaet (Forsterket kvalitet i en grunnopplæring for alle, NOU nr. 16, 2003; Evaluering av Reform 97, NFR 2004; Kultur for læring, St. melding nr. 30, 2004).

Samtlige av disse dokumentene viser klart at skolen har vansker med å tilby en tilpasset opplæring til alle elever. Særlig har dette vært en utfordring i en skole som også har hatt målsettingen om å være sosialt inkluderende. Helt siden midt på 1970-tallet har skolen forsøkt å tilby flest mulig elever (også elever med spesielle behov) en tilpasset opplæring så nær opptil vanlig undervisning som mulig. Det er en kjensgjerning at tilpasset og differensiert opplæring som ikke medfører utskilling av noen elever, er svært krevende både faglig og personlig.

I de tidligere nevnte skoledokumenter drøftes da også ulike årsaker til at vi har lyktes så dårlig å i tilby en virkelig differensiert og tilpasset opplæring til alle. Det hevdes at på tross av at skolen har åpnet seg for nye elevgrupper, har opplæringen eller pedagogikken ikke gjort dette i samme grad. I denne drøftingen pekes det på at de tradisjonelle skolebygningene er en hindring for mer fleksibel organisering av elevene.

I den forbindelse vises det til forsøk med bruk av større undervisningsarealer som gir rom for bruke av ulike og mer fleksible gruppestørrelser. Det rettes også kritikk mot bruk av tradisjonell klasseundervisning og en lærertradisjonen i norsk skole. Tradisjonelle klasserom fører lett til fellesundervisning som ofte er lite differensiert i forhold til den enkelte elev. Løsninger i form av utskilling av enkelt elever og grupper av elever blir lett konsekvensen av en slik praksis. Det har vært forsøkt ulike innfallsvinkler i forhold til å løse differensieringsspørsmålet, men de fleste har bygget på en opprettholdelse av klasser og klasselærere.

Det var derfor et reelt forsøk på å prøve nye veier, da kvalitetsutvalget faktisk tok konsekvensen av de nedslående erfaringer fra forskningen på dette feltet. Utvalget hevdet at det måtte mer drastiske tiltak til, og forslo at klassebegrepet måtte oppheves og innførte istedenfor betegnelsen baser og kontaktlærer. I utgangspunktet ble det satt en øvre grense på 15 elever hver kontaktlærer skulle ha ansvaret for. I senere dokumenter forsvant imidlertid dette tallet, og i dag eksisterer det ikke noen slik øvre grense. Dermed er det et stort spillerom for å organisere elevene på ulike måter, og det er kanskje dette vi ser konsekvenser av i dagens skole.

Hvor stor lærertetthet skolene anvender er selvsagt ikke bare et pedagogisk spørsmål, men like mye et økonomisk spørsmål. Det koster penger å ha mange kvalifiserte lærere i praktisk undervisning på samme tid. Kanskje hadde det vært en klokere løsning om en hadde opprettholdt klassebegrepet, men innført to kontaktlærere for hver klasse. På den måten kunne de to lærerne organisere elevene på ulike måter som kunne gi rom for en bedre tilpasset opplæring i forhold til alle elevene. Samtidig ville hver enkelt elev også ha to voksne å forholde seg til.

Min tro er at det er et gode for en elev å ha en stabil og regelmessig gruppe å forholde seg til gjennom skoleårene. Likeledes er det viktig å ha stabile voksenpersoner å forholde seg til. Men dette behøver ikke å løses gjennom å opprettholde den tradisjonelle klassen, det tradisjonelle klasserommet og den tradisjonelle klasselæreren. Det er mulig å beholde de nevnte godene også der en tilrettelegger opplæringen på mer fleksible måter og der et begrenset antall lærere har ansvaret for tilretteleggingen av opplæringen for et avgrenset antall elever. Men det er krever at lærerne differensierer opplæringen, at de samarbeider og deler ansvar for oppgaver og forpliktelse. Likeledes krever det at det finnes økonomiske ressurser i skolen til å opprettholde en lærertetthet som gjør det mulig å imøtekomme de nevnte forhold.