Dagsavisen.no / Meninger /

Alle, alle sover de her på høyden

Første lørdag i januar. Tid til å sørge over året som gikk.

64 journalister drept i direkte tilknytning til arbeidet i 2007, inntil 17. desember – det nest høyeste tallet registrert i noe år. 70 prosent av dem myrdet. 22 andre journalistdødsfall hører muligens med i denne statistikken. Irak er det verste landet, dernest Somalia, så følger Pakistan og Sri Lanka på delt tredjeplass.

Man kan lese ut av statistikken hvor det er konflikter. Filippinene og Russland har vært to av de aller farligste landene for journalister de siste 15 årene – og 90 prosent av journalistmorderne i disse to landene har gått straffefrie. Men i 2007 skjedde det ingen journalistdrap på Filippinene, for første gang på mange år. Det samme gjelder Colombia. Magre lyspunkter, men likevel...

Triste jubileer tenker man også tilbake på. 16. desember var treårsdagen for drapet på Deyda Hydara, et av Afrikas modigste og mest rakryggede avismennesker. Han redigerte den eneste opposisjonsavisen i Gambia, «The Point». 16. desember 2004 ble han skutt ned og drept på vei hjem fra avisen; han hadde nettopp skrevet om undertrykkelsen av pressefriheten i hjemlandet.

Jeg tilbrakte ti dager sammen med Deyda i Dakar like før og ble umiddelbart tiltrukket av hans enorme varme, menneskelighet, energi og mot. Alle som traff Deyda, måtte bli glad i ham. Unntatt makthaverne. Mordet er aldri blitt etterforsket. På treårsdagen protesterte 21 ytringsfrihetsorganisasjoner mot mangelen på etterforskning, blant dem International PEN.

7. oktober protesterte International PEN og en rekke andre organisasjoner på ettårsdagen for drapet på en annen av mine venner, Anna Politkovskaja. Også et drap som antakelig ble bestilt et sted nær makten, denne gangen i Russland. Også et uoppklart drap på en av de beste av landets borgere.

19. januar ble en tredje venn av meg myrdet i Tyrkia, stadig fordi han i sin avis hadde uttrykt meninger som makthaverne ikke likte. Nå var det neppe den tyrkiske regjering som fikk den armenske avisredaktøren Hrant Dink skutt, men krefter innen det tyrkiske politiet poserte stolt sammen med morderen og det tyrkiske flagget på bilder som de deretter publiserte. I dag er forresten Hrant Dinks sønn, som følger i farens avisspor, tiltalt for krenkelse av Atatürks minne og av «tyrkiskheten»...

International PEN arrangerer protest- og minneaksjoner den 19. i hver måned og krever – i likhet med mange andre organisasjoner og EU-kommisjonen – at de tyrkiske myndigheter skal fjerne den aktuelle paragrafen i straffeloven, den absurde paragraf 301.

Det begynner snart å bli tettere i rekkene av sørgedatoer enn i rekkene av venner. I begynnelsen av desember døde en av de aller beste, Alexander «Sasha» Tkachenko. Riktignok ikke voldelig; han døde av hjertesvikt, 62 år gammel.

Hvem Sasha Tkachenko var?

Husker dere Alexander Nikitin? Husker dere Grigorij Pasko? Søk på navnet «Sasha Tkachenko» på Google. Det første treffet er Grigorij Paskos gripende nekrolog over Sasha. Pasko er den russiske eks-offiseren og journalisten som skrev om den russiske marinens ulovlige dumping av atomavfall i Stillehavet. For det ble han tiltalt for landsforræderi og satt lenge fengslet i Vladivostok. Én mann våget å forsvare ham, én mann som nærmest ukependlet mellom Moskva og Vladivostok, elleve timers flytur over ni tidssoner. «Jeg måtte jo praktisk talt utdanne meg til jurist i Pasko-saken,» sa Sasha en gang. Sasha brukte først alle sine egne penger på disse reisene, deretter fikk han god hjelp av Bellona og av Norsk PEN. Og han vant.

Sasha gjorde det samme noen år før i rettssaken mot Alexander Nikitin, også militær journalist, også tiltalt for landsforræderi av lignende grunner, også med støtte fra Bellona og Norsk PEN, men den gang gikk rettssaken i St. Petersburg, som var noe lettere tilgjengelig fra Moskva – og fra Oslo. Kanskje Bellona burde reise en statue av Sasha?

Sasha var ikke journalist, men han var de truede journalistenes mest helstøpte, uredde og aldri sviktende støtte. Selv var han profesjonell fotballspiller i ungdommen, dessuten var han en fremragende lyriker og roman- og novelleforfatter. Da Russisk PEN, hvor han var direktør, arrangerte International PENs verdenskongress i Moskva i mai 2000, satset Putin og maktpressen på å kunne bruke oppmerksomheten rundt kongressen til å skaffe seg internasjonale fjær i hatten. Sasha sørget – sammen med Russisk PENs styreleder, forfatteren Andrej Bitov – for at det ikke gikk.

I et møte med presidenten opplevde denne for første gang å bli skarpt kritisert for undertrykkelsen av ytringsfriheten; den gang gjaldt det den bestialske krigen i Tsjetsjenia. Putin glemte aldri, og har senere gjort sitt ytterste for å kvele Russisk PEN. Uten hell hittil, takket være Sasha.

Verden er blitt kaldere. Og tommere.

Det er de gjenværendes oppgave å varme og fylle den.

– ALLE, ALLE SOVER DE, SOVER DE, SOVER DE HER PÅ HØYDEN.

(Edgar Lee Masters: «Spoon River Antologien», gjendiktet av André Bjerke.)