Dagsavisen.no / Meninger /

Fattiglus i sus og dus

Det er forskjell på å være fattig og å ha dårlig råd. Hvis du har råd til sunn mat, leilighet og klær og har tilgang på gratis utdanning og helsetjenester, er du fattig da?

I går kom skattelistene. Ikke overraskende blir de rikeste i Norge bare rikere og rikere. Det gjør folk flest også. Men det er ikke de rike vi er opptatt av i Norge. Det er de fattige. Ifølge dem som har greie på det har vi mellom 200.000 og 250.000 av dem her i landet. Og selv om vi har hatt økonomiske oppgangstider i ti år, og stadig flere kommer i arbeid, er det like mange fattige. For hundre år siden utgjorde de fattige mellom 5 og 6 prosent av den norske befolkningen. Slik er det også i dag.

De aller fleste steder i verden vil aldri en person som fikk oppfylt sine basisbehov, som kunne sende barna sine på gode skoler og få de helsetjenestene han eller hun trenger, bli kalt for fattig. Mange steder vil en slik person rett og slett bli sett på som svært velstående. I de aller fleste land ville det i det minste være greit nok. Men i den norske politiske debatten brukes fattigstempelet flittig.

Politikere elsker å snakke om fattige. Journalister er ville etter dem. Alle er rørende enige om at de ikke burde finnes, men at det er utrolig mange. Og at de er sviktet. Regjeringen lovet i Soria Moria-erklæringen at de ville avskaffe fattigdom. Det får de selvfølgelig ikke til. Det er flere årsaker til det. En er så klart at de ikke bruker nok penger på saken. Men en annen er at bibelsitatet om at «de fattige har dere alltid hos dere», er politisk vedtatt i Norge. Vi regner nemlig ut hvor mange fattige vi har på ulike måter, men alle garanterer at det alltid er en stor gjeng av dem i kongeriket.

En metode går, enkelt sagt, ut på at man er fattig dersom man tjener mindre enn halvparten av det gjennomsnittsinnbyggeren i landet tjener. Denne universelle metoden brukes i dag bl.a. av FN-systemet og Eurostat, og er bestemmende for det moderne fattigdomsbegrepet. Anslagene om at vi har rundt 200.000 til 250.000 fattige i Norge, er basert på en slik regnemåte. Med en slik utregningsmetode vil det alltid finnes fattige. Men i Norge har vi en veldig høy gjennomsnittsinntekt, samtidig som svært mange av våre velferdsgoder er helt eller nesten gratis. Det betyr at man kan leve akseptabelt, til tross for at man ligger langt under snittet.

I tillegg har vi den såkalte SIFO-metoden, som legger standardbudsjettet til Statens institutt for forbruksforskning til grunn. Særlig SV har jobbet hardt for at denne metoden skal legges til grunn for fattigdomsberegninger. Enhver som ikke har like mye å rutte med som SIFOs standardbudsjett legger opp til, er fattig. Ifølge SIFO-budsjettet skal en voksen mann som bor alene skal ha rundt 6.900 kroner til forbruk når faste utgifter til hus og strøm er betalt. Det er ikke noe ekstravagant med et slikt budsjett. Men er man fattig hvis man har litt mindre penger enn det?

Jeg kjenner ganske mange som har skikkelig dårlig råd, som ifølge disse beregningene ligger langt under fattigdomsgrensa. Jeg har levd med veldig lite penger selv, både som barn (moren min var enslig mor i en periode), og som ung voksen. Det er ikke noe ålreit. Men det er få jeg kjenner som føler seg fattige. Selv gjorde jeg aldri det. Og er du fattig da?

Hvis vi fortsetter å definere antall fattige slik som nå, vil det alltid være mange av dem.

Men å definere noen som fattig, er å definere noen som hjelpetrengende. Det er en uting å gjøre mot folk som klarer seg fint på egen hånd. Fattigdom er å ikke ha råd til å leve et anstendig liv. Du er ikke fattig fordi du ikke har råd til å dra på ferie til utlandet. Det er å ha dårlig råd.

Selvsagt finnes det fattige i Norge. Noen lever under forhold vi overhodet ikke skal akseptere. Men det gjelder ikke over 6 prosent av befolkningen. Og årsakene til fattigdom i Norge er i mange tilfeller komplekse og individuelle. Ofte er ikke problemet utelukkende mangel på inntekt. Fattigdom kan skyldes for eksempel sykdom, fysisk eller psykisk, gjeld, samlivsbrudd eller rusproblemer. Komplekse problemer krever sammensatte, smarte og individuelle løsninger. Det er ikke nok bare å bevilge penger til fattigdomsbekjempelse, man må også sørge for at pengene kommer dit de faktisk skal. Da hjelper det ikke å blåse opp gruppen med fattige og framstille den som større enn den er. Det har vi drevet med i årevis, uten at det blir noe bedre av den grunn.

Selvsagt er fattigdom relativt. Vi har helt andre krav og standarder i Norge enn i fattigere land. Det skal vi ha. Men det er ikke slik at noens rikdom gjør andre fattige. Det betyr ikke at det er rettferdig at noen vasser i penger, mens andre har kjempedårlig råd. Men det er ikke et fattigdomsproblem, det er et fordelingsproblem. Og mens alle i Norge synes det er nobelt å understøtte de fattige, er det mindre populært å ta fra dem med mye og gi til dem som har mindre. Særlig hvis de man skal omfordele til ikke er i nød på ordentlig.

Derfor vil de fleste politikere mye heller hjelpe fattige enn å omfordele. Det er trygt og populært. Men det fordrer selvsagt at man har en stor gjeng med fattige å hjelpe. Og den jobben er det de med dårlig råd som må ta. Enten de vil eller ikke.