Dagsavisen.no / Meninger /

Høyre-offside i skolepolitikken

Høyre har brukt over 100 år på å bekjempe nær sagt alle de store skolepolitiske framskritt som har vært gjort her i landet, skriver Fredrik Mellem.

Det er noe rart med Høyre. Ikke fordi de snakker om skolepolitikk hele tiden. Det er det gode grunner til å gjøre. Heller ikke fordi Høyre aldri kan finne på å foreslå noe klokt om skolen. Alle partier har utvilsomt enkelte gode forslag å komme med. For Høyres vedkommende er det likevel, statistisk sett, lite trolig at det er i skolepolitikken de har mest å bidra med. Det burde Høyre rett og slett ha lært! Høyre har brukt over 100 år på å bekjempe nær sagt alle de store skolepolitiske framskritt som har vært gjort her i landet.

Når jeg her sier «nær sagt», så er jeg antakelig for snill. Først motarbeidet Høyre skolepolitikken til Venstre, og senere har de flittig motarbeidet Arbeiderpartiets videreføring av denne. Likevel bruker de hver eneste valgkamp til å elendighetsbeskrive den norske skolen. Egentlig går de så høyt opp på banen at må avblåses for offside.

La oss ta en kortfattet gjennomgang av Høyres meritter i skolepolitikken: I 1880-årene kjempet Høyre mot folkeskolen og for å beholde klassedelingen i borgerskoler og almueskoler. Helt siden 1911 har Høyre frenetisk bekjempet enhetsskolen, som på tross av sine mangler og svakheter er en usedvanlig sterk suksesshistorie. I 1911 ville Høyre at Folkeskolen (altså barneskolen) skulle ha to linjer. En som var innrettet mot yrkesskole, og en som var innrettet mot middelskolen og høyere utdanning.

I 1920 fremmet Ap-representanten Johann Gjøstein forslag om at kun middelsskoler som bygde på avsluttet folkeskole skulle få statsstøtte. Forslaget ble vedtatt, og dermed ville i praksis alle måtte gå sju år i folkeskolen. «Det ville medføre nivåsenkning om alle barna skulle gå sammen i sju år», het det fra Høyre. De ville at borgerskapets barn skulle gå over i den 4-årige middelskolen etter 5. klasse, mens arbeiderklassens barn kunne fortsette i folkeskolen i ytterligere to år, og deretter gå ut i arbeidslivet. Klasseskillet ble altså flyttet fra barneskolen til det vi i dag kaller ungdomsskolen.

Noen gikk etter folkeskolen på «framhaldsskolen», mens andre gikk på «realskolen», som ledet mot gymnas og høyere utdanning. Da 7-årig folkeskole ble endret til 9-årig grunnskole var selvsagt Høyre hissige motstandere, og «nivåsenkningen» truet igjen, ble det hevdet. Da yrkesskoler og gymnas ble noe mer likestilt gjennom skolereformen i 1974, og som gjorde alle slike skoler til «videregående skoler» – protesterte Høyre igjen.

Argumentene var stort sett de samme som 90 år tidligere. 20 år senere vedtok Stortinget at all norsk ungdom skulle ha rett til 3-årig videregående utdanning. Høyre stemte, ikke særlig overraskende, mot dette. Kanskje det er dette som gir Høyre mot til å ha så høy kølleføring i skolepolitikken. De har vært mot alle framskritt, og alltid – alltid – ivret for at de gjeveste utdanningstilbudene skal være for de få, og ikke for de mange.

Høyre er flinke til å rope når en eller annen internasjonale undersøkelse viser at den norske gjennomsnittseleven ikke kommer aller øverst på pallen i et eller annet fag. Men så er vi da også et av de få land som insisterer på at skolen skal være for alle. Vi insisterer på at det skal være plass til utviklingshemmede, barn med AD/HD, barn med dysleksi, hørselssvake, fremmedspråklige og autister. (Grupper som for øvrig ikke har noe med hverandre å gjøre.) Så langt det lar seg gjennomføre – skal alle disse barna og ungdommene få gå i den samme skolen som alle andre. Det handler om integrering og det handler om nasjonsbygging og det omtales med den flotte hedersbetegnelsen «enhetsskolen».

Når vi i Norge tross alt har stablet på beina et av verdens aller flotteste utdanningssystemer, så må det i all beskjedenhet være lov å si: Det er ikke akkurat Høires fortjeneste! Høyres skolepolitikk «står» i bestefall til Lg. (Lg=Lite godt. En gammel og utgått strykkarakter, som antakelig fortsatt ville vært i bruk om Høyre hadde styrt landet de siste 80 årene.)

Det er stort forbedringspotensial i norsk skole. Det må det jobbes med hver dag. Både i skolen, i byråkratiet og i politikken. Erfaringen hittil gir en indikasjon på at det nok er andre partier enn Høyre som vil ha mest å bidra med.

Vi bor heldigvis i et land med relativt små politiske forskjeller mellom partiene. Forskjellene kan synes så små, at det ikke spiller så stor rolle hvem som styrer i fire år. Samfunnet blir til gjennom mange små skritt. Over tid er retningen på de små skrittene svært viktig. I skolepolitikken har Høyre alltid villet stå stille, eller gå i feil retning.