Dagsavisen.no / Meninger /

Sannheten om barnevernet

Barnevernstjenesten er gitt et samfunnsmessig mandat til å gripe inn når barn viser atferdsvansker blir utsatt for overgrep eller det er alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller den personlige kontakt og trygghet barnet trenger etter sin alder og utvikling. Det er erkjent at barnevernsarbeid er noe av det vanskeligste arbeidet som utøves i velferdssamfunnet. Spissformulert er hovedproblemet å ta vare på familien uten å tape av syne at familien i noen tilfeller kan være skadelig for barn.

Det hevdes at barnevernet driver foreldrevern og ikke barnevern. Dette baserer seg på den feilslutningen at når barnets beste skal være overordnet er barnets velferd uforenlig med de voksnes og at det skal være barnevernets ansvar å sikre den første ved å overse den andre. De aller fleste familier møter barnevernsarbeidere der det i samtaler samarbeid og forhandlinger søkes etter hjelpetiltak og omsorgsarrangementer som legger til rette for at barn får god nok omsorg enten hos sine foreldre i fosterhjem eller i institusjon.

Politiet mener at barnevernstjenesten begår lovbrudd når de ikke anmelder enhver sak der det er mistanke om vold eller overgrep overfor barn til politiet. Barnevernsarbeidere erfarer at heller ikke her er det en enkel sammenheng mellom en påstått handling og de reaksjoner som settes inn. Politiet henlegger et stort antall saker som anmeldes fra barnevernet enten «ut fra bevisets stilling» eller «intet straffbart funnet sted». Barnevernet har ikke straffelovens krav til bevis men vedtak etter barnevernsloven kan heller ikke fattes på grunnlag av enkeltstående hendelser eller ett familiemedlems oppfatning av virkeligheten.

Barnevernsarbeideren må ta utgangspunkt i en helhetlig forståelse av barnet og familien og en slik forståelse oppnås best når barnevernsarbeideren har kompetanse tid og ressurser til å samtale direkte med dem det gjelder med andre fagfolk og eventuelt observere barnet og andre familiemedlemmer. Dersom barnvernarbeideren av faglige eller ressursmessige årsaker legger hovedvekten på å innhente skriftlige rapporter fra ulike instanser som kjenner barnet og familien vil viktig informasjon gå tapt. Når barnas fortellinger blir en av flere fortellinger om deres situasjon fritas barnet for eneansvaret for barnevernets avgjørelser. Dette er å ta utsatte barn på alvor så enkelt og så vanskelig!

Når noen barn og noen foreldre ikke får den hjelpen de selv eller de profesjonelle mener de har behov for kan det skyldes at det utøves dårlig praksis i barnevernstjenesten.

I stedet for å jakte på sannheten om barnevernet må vi se på de strukturelle faglige og politiske utviklingstrekk som omgir og styrer barnevernet. Staten legger vekt på å drive et barnevern med høyere kvalitet samtidig som kostnadsveksten reduseres. Dette skal oppnås ved en gradvis dreining fra institusjonsplasseringer til hjemmebaserte og nærmiljøbaserte tiltak og ved økt satsing på fosterhjem.

Staten har i en årrekke forsømt sitt ansvar for omsorgstiltakene og det er utviklet et privat marked innenfor institusjonsomsorgen med høye kostnadsrammer. Det er langt på vei slik at det er de private tiltakene som har tatt imot og har klart å hjelpe ungdommer med størst problembelastning.

Nå ønsker både staten og Oslo kommune å snu denne utviklingen gjennom å prioritere hjemmebaserte tiltak framfor institusjon og egne institusjoner framfor kjøp av plasser fra private. De private aktørene i barnevernsfeltet som består av både ideelle organisasjoner og kommersielle foretak er med rette bekymret for om barn og unge får de tiltakene de trenger når prisene presses slik at det blir færre muligheter til individuelle løsninger og tilpasninger.

Når fokus på reduserte kostnader gis hovedprioritet samtidig som spesialiserte omsorgstiltak bygges ned og hjemmebaserte tiltak løftes fram må det pågå en kontinuerlig debatt om hvordan omstillingen virker for dem som trenger det mest. Å påstå at det aldri tas økonomiske hensyn når barnevernstiltak vurderes er direkte uansvarlig. Det er bra å velge mindre kostnadskrevende tiltak dersom barn og foreldre på den måten får den hjelpen de har behov for. I tiden framover vil vi erfare at også hjemmebaserte og nærmiljøbaserte tiltak koster. Også her trengs individuelle løsninger og tilpasninger for å nå alle.