Dagsavisen.no / Meninger /

Kan religion og politikk skilles?

Det er et viktig spørsmål Thorbjørn Jagland tar opp i Dagsavisen 4. februar når han argumenter for at religion og politikk må skilles. Religionenes betydning i politikken kommer bare til å øke i tiden framover så det er fortjenstfullt at en sentral utenrikspolitiker som Jagland peker på dette. Men det dreier seg om en utvikling enda mer kompleks enn Jagland beskriver den.

Det rådende synet i Vesten har vært at med moderniseringen kom også sekulariseringen som betydde at religionen forsvant fra det offentlige rom og ble en privatsak. Men det har bare slått til i Europa og enkelte andre vestlige land.

I andre deler av verden har det motsatte skjedd religionene har fått større betydning i det offentlige rom. Det har særlig å gjøre med en vekst i de store misjonerende verdensreligionene islam og kristendommen. Veksten av kristendommen i Afrika Asia og Latin-Amerika og hva den betyr politisk har gått hus forbi i Europa. Den har skjedd i land som ikke er sekularisert og der kirkelige ledere kan ha en moralsk autoritet som også gir dem en politisk rolle.

Men parallell vekst for kristendom og islam skaper også konkurranse og konflikt særlig i land med islamsk flertall og store kristne minoriteter som i Indonesia og Sudan. Det er når religiøse skiller faller sammen med etniske økonomiske og sosiale motsetninger at konfliktene blir bokstavelig talt brennbare. Og det er særlig kristne som har vært utsatt for forfølgelser.

Men det gjelder også muslimer spesielt i India som Jagland trekker fram som et eksempel på et vellykket multireligiøst og kulturelt samfunn.

Men dette er India under det nåværende styre av Kongresspartiet etter at BJP (Bharatiya Janata Party) overraskende tapte valget i 2004. BJP bygger på en hinduisk nasjonalisme som har opplevd en enorm vekst fra 1990-tallet og som setter likhetstegn mellom å være indisk og å være hindu. Dette fremmedgjorde både kristne og i særlig grad muslimer og det har vært mange eksempler på voldelige konflikter mellom hinduer og muslimer.

Eksemplet med India viser hvor farlig det er når religion blir koblet med en aggressiv nasjonalisme. Politiske konflikter kan ha utgangspunkt i økonomiske og sosiale forhold men de blir forsterket ved å knyttes til etnisitet og religion.

Det kom tydelig til uttrykk i det ganske sekulariserte Jugoslavia. Under konfliktene ved oppløsningen av føderasjonen på 1990-tallet ble islam og ortodoks kristendom viktige markører av identitet og skillelinjer.

Jagland peker med rette på at økning i religiøs fundamentalisme og terrorisme henger sammen med økonomisk og politisk undertrykkelse. Men den har også å gjøre med kulturelle forandringer knyttet til en vestlig framdrevet modernisering. I tillegg til den økonomiske og teknologiske utviklingen har den bygget på individets friheter som menneskerettigheter og likestilling mellom kjønn.

Dette har vakt sterke reaksjoner innenfor religioner og kulturer med kollektive og patriarkalske samfunnsformer. Et viktig trekk i muslimsk fundamentalisme er protesten mot påtvungen individualisme sammen med opplevelsen av avmakt overfor vestlig hegemoni. Fundamentalisme er ikke så mye uttrykk for «tradisjonell» religion som en moderne reaksjon på moderniseringen!

USA er selv et eksempel på denne dobbeltheten. Landet er pådriver for modernisering i form av økonomi og teknologi men kulturelt preget av en religiøs fundamentalisme. Forsvaret for «family values» som fikk et symbolsk uttrykk i kampen mot homofile partnerskap var en av de viktigste grunnene til oppslutningen om Bush ved presidentvalget i 2004.

Men hva er det som får fundamentalister til å ta spranget over til terrorisme? Det farlige ved religioner er at de kan gjøre alle motsetninger til absolutte med klare skiller mellom godt og vondt. Motstandere blir fiender og uttrykk for «ondskapen/Satan». Da blir det lett å sette seg selv i Guds sted og påta seg ansvaret for å utrydde ondskapen. Med slike absolutte motsetninger faller vernet om menneskeliv og grensene mot bruk av vold.

Dette er perversjonen som kan true – og ødelegge – religioner og som må bekjempes innenfra religionene selv. Derfor tror jeg interreligiøse dialoger – f.eks. i Midtøsten er viktigere enn Jagland tenker seg. Hvis religiøse oppfatninger er noe av det som skaper problemer for politiske løsninger må en også arbeide for å endre disse forestillingene innenfra ved å finne fram til grunnlag for fellesskap og respekt. For disse religionene har ikke bare et konfliktpotensial i seg. Islam jødedom og kristendom har også sterke trekk av medmenneskelighet og solidaritet som kan gi hjelp til å endre tenkemåter og holdninger.

Stat og offisielle religioner kan nok skilles men betydningen av religioner både som positive fenomen og som årsaker til konflikt i mange samfunn vil bare øke. Derfor bør flere politikere enn Jagland interesse seg for religion.