Annonse
Gjertrud Jynge tar med «Frå landevegen» utgangspunkt i sin egen tippoldefar når hun finner en mindre ærerik del av Norges historie. FOTO: DET NORSKE TEATRET

Vondt og aktuelt

Gjertrud Jynges «Frå landevegen» er blitt en sterk og personlig skisse av en skammens historie.

Annonse
Kultur

 

TEATER

«Frå Landevegen»

Manus og regi: Gjertrud Jynge

Musiker: Espen Leite

Det Norske Teatret, Scene 3

Tittelen på Gjertrud Jynges fortelling er godt valgt. Ikke bare var det tittelen på et «maanedsblad for arbeidet med omstreiferne», det er også i høy grad det reisende folkets skjebne i Norge hun forteller om. Det er personlig bekjennelsesteater, men samtidig en historie som angår hele Norge gjennom påminnelsen om den uretten som er blitt gjort mot tatere, romanifolk og omstreifere opp gjennom vår nære historie.

Jynge forteller den med utgangspunkt i sin egen tippoldefar, Jakob Walnum, sogneprest med St. Olavs Orden på brystet og generalsekretær i Den norske omstreifermisjon. Dette er mannen som stiftet Svanviken og andre barnehjem og institusjoner som hadde som mål å fortsette arbeidet der Eilert Sundt slapp, nemlig med å få bukt med det såkalte «fantevesenet» gjennom en knallhard assimileringspolitikk hvor arbeidsleire og splitting av familier var en del av tukten. Dette er en mindre ærerik del av den norske historien, støttet av Stortinget og av en rekke hedersmenn som alle som en har en gate eller to oppkalt etter seg. For Jynge er historien spesiell på mange måter. For henne var Jakob Walnum et ansikt på familieportrettene som farmoren hennes snakket varmt om som en snill og flott bestefar. Bildene som Jynge arvet ble sammen med oppdagelsen av Walnums mørke sider kimen til at hun nå forteller en skammens historie, om forfølgelse av et helt folk, om tvangssterilisering og straffen som ventet de som nektet å innordne seg i arbeidsleirene. Den verste av dem, som fortsatt folk grøsser av bare de hører navnet, var Svanviken, åpnet i 1908, nedlagt først i da sosialdepartementet kuttet støtten til misjonen. Jynges fortelling strekker seg gjennom et århundre hvor folkevalgte nordmenn side om side med en mektig misjonsorganisasjon ville godt, men gjorde så mye galt at få vil innrømme de lidelsene som ble påført et folk i eget land. Bondevik I-regjeringen ga i 2004 en kollektiv oppreisning til romanifolket/taterne, men først nå i april 2015 kom ordet beklager. Statsminister Erna Solberg kom med beklagelsen på vegne av den norske stat: «Jeg beklager den rasistiske ekskluderingspolitikken som ble ført – i tiårene både før og etter 2. verdenskrig», sa Solberg. For å få et innblikk i hvorfor beklagelsen er så viktig, er Gjertrud Jynges forestilling betimelig og rystende i all sin enkelhet.

Hun forteller, leser bruddstykker fra Walnums egne tekster, skildrer en farmor og en familie og et stykke Norgeshistorie. Romfolkets og taternes stemme høres gjennom sangene hun synger, slike som «Jeg er på vandring og «Mustalainen», kort sagt de fantastiske tradisjonelle vandrings- og skillingsvisene som Elias Akselsen og andre har gjort kjent. Disse danner selve bærebjelke i denne forestillingen gjennom Jynges bevegende vokal og Espen Leites sanselige og stemningsskapende akkordion. Det som videre løfter teksten er at Jynge forteller om vondskap og ondskap med en inderlighet som ikke er påtatt, Slik formidles skammen hun selv må ha kjent på, men som i valget om å fortelle snarere enn å fortie retter et blikk på vår felles samvittighet og skyld. Hun kaller på en allmenn skamfølelse over hvordan et demokratisk og fritt Norge kunne gjøre knefall for vitenskapelige krav om rasehygiene og sperre grensene for romanifolket og taterne, selv i den mørkeste timen i Norgeshistorien da et nei ble en sikker billett til de tyske dødsleirene. Slik har den norske stat og misjonsmakten bidratt til forbrytelser mot menneskeheten med loven og bibelen som rettesnor.

Selvsagt blir Jynges fortelling om en tippoldefar også lynende aktuell. Uten at nevnes annet i en liten setning mot slutten, føyer historien seg rett inn i dagsaktuelle hendelser, enten det er tiggerspørsmålet, flyktningpolitikken, utsendelsen av lengeværende asylbarn, den pågående flyktningkatastrofen i Middelhavet eller den mer eller mindre instrumentelle hverdagsrasismen som preger samfunnet. Slik blir en liten familiefortelling, med Jynge på en nesten tom scene og Leite sittende i halvmørket bak, en teateropplevelse som griper allment om seg med vond og bitter aktualitet.

Les også: Forestillinger om familier

Annonse