Kultur

Viser fram det som er godt med krig

Hvis krig ikke var godt for noen, ville den dø ut av seg selv, tenker Kim Leine. I «Avgrunnen» utforsker han hvorfor unge mennesker dras mot krigen og hvordan krigen preger resten av livet deres.

– Krig gir et helt vanvittig rush. Som narkotika. Alle som har vært med i krigshandlinger beskriver at de opplevde en vanvittig sterk virkelighetsoppfatning, som om man er i helt spesiell kontakt med verden, sier Kim Leine til Dagsavisen.

Den norsk-danske forfatteren er nå aktuell med sin sjette roman, «Avgrunnen». Den handler om tvillingbrødrene Kaj og Ib, som er to av kun sju danske frivillige til den finske borgerkrigen mellom de radikalrevolusjonære Røde og de borgerligkonservative Hvite i 1918. Etter krigen prøver de med varierende hell å gjenoppta sine sivile liv med teologi- og medisinstudier.

– Når soldater etter krigen sliter med å finne seg til rette i freden, handler det ikke bare om posttraumatisk stress, men også om savn etter dette rushet, om ønsket om å komme i samme kontakt med verden igjen. Fredens og demokratiets store problem er at de ikke kan tilby folk noe tilsvarende. Unge mennesker trenger å sette sine liv på spill. Er det ikke krig, skjer det gjennom at man reiser til Syden og drikker seg halvt i hel i stedet, sier Leine.

Dragning mot krig

Forfatteren er selv pasifist, nå som i ungdommen. Samtidig innrømmer han at han er voldsomt tiltrukket av krigen.

– Enhver krigsroman i vår tid må åpenbart være en antikrigsroman. Krig er forferdelig. Samtidig må det jo være noe med krigen som er godt. Noe som gjør at den fremdeles finnes. Hvis ikke ville den jo, som en darwinistisk nødvendighet, dø ut av seg selv, sier Leine.

Kortslutning om traumer

Samtidig, selv om han skriver fram to romanfigurer som hele resten av livet preges av det de opplevde i den finske borgerkrigen, så motsetter Leine seg vår tendens til å tenke at barndoms- og ungdomstraumer må være enebestemmende for det som følger senere i et liv:

– I krim ser vi vanvittig ofte den kortslutningen, at et traume i barndommen fører til at noen blir morder i voksen alder. Jeg tenker at den naiviteten og sentimentaliteten der stammer fra Freud. En slags idé om at vi alle er traumatiserte, og at det er derfor vi handler slik eller sånn videre i livet.

Dermed blir «Avgrunnen» det Leine kaller «et antifreudiansk tvillingeksperiment»:

– Jeg utsetter to eneggede tvillinger for samme traumet, for så å vise fram hvor forskjellig de tar verden senere, hvor ulike liv de velger etter krigserfaringene sine. Prøver å unngå den freudianske måten å fortelle på, om det er aldri så vanskelig. Kanskje er vi alle bare tilfeldige størrelser, resultat av rot og kaos. Jeg tror i hvert fall ikke man kan definere et menneske. Jeg vil heller omfamne menneskets uforståelighet.

Mer fra Dagsavisen