Viser fram de som ikke finnes

Viser fram de som ikke finnes

Er det noensinne rett å la noen dø fordi det gir en advarsel til andre? For Simon Stranger er svaret et åpenbart nei. Han skriver sørgelig aktuelle ungdomsbøker om papirløse flyktninger i Norge, og flukten hit.

n Gerd Elin Stava Sandve

For afrikanske flyktninger til Europa, var lørdag en alvorlig merkedag. Da avsluttet Italia sin operasjon Mare Nostrum, som har hatt som mål å plukke opp og hjelpe flyktninger på vei til Europa via Middelhavet, ofte i ekstremt overfylte, i utgangspunktet meget gebrekkelige båter. Målet har vært å begrense antallet dødsfall. Ifølge nyhetsbyrået AFP har italienerne plukket opp over 150.000 mennesker av sjøen siden i fjor.

Men nå krever et økonomisk presset Italia at EU tar større del av ansvaret, og legger ned sin eneoperasjon. EUs avløsende alternativ, operasjon Triton, er kjent for norske seere gjennom dokumentarserien «Drømmen om Europa», som går på NRK nå. Men Triton er langt mindre enn Mare Nostrum.

- Ingen vet hvor mange som dør på vei til Europa hvert år. Røde Kors anslår at for alle som kommer fram, har minst ti prosent dødd. Vi aner ikke hvor mange som ligger på Middelhavets bunn, sier Simon Stranger til Dagsavisen.

Båtflyktninger i bøker

Han er forfatter, blant annet av en trilogi ungdomsbøker som tar opp illegal innvandring, båtflyktninger og grove skeivfordelinger i det globale arbeidsmarkedet.

Første bind, «Barsakh», kom i 2009, og forteller om norske Emilies skjellsettende møte med en last båtflyktninger da hun er på ferie på Kanariøyene. Andre bind, «Verdensredderne» fra 2012, handler om Emilies gryende engasjement for urettferdig fordeling i verden, mens årets roman, «De som ikke finnes», knytter an til «Barsakh». Emilie opplever at en av de ghanesiske båtflyktningene hun ga adressen sin på ferien tre år tilbake, plutselig dukker opp hjemme hos henne i Bærum. Han er blodig og forslått, og kanskje farlig. En papirløs flyktning, som har klart seg gjennom hele Europa, men nå oppleves sterkt truende.

- Jeg skriver bøker om verden fordi verden finnes. Jo mer jeg har lett og funnet ut om disse spørsmålene, jo mer engasjert er jeg blitt. Dessverre er alt jeg skriver om høyaktuelt, sier Stranger.

Politiske løsninger

Han poengterer at Emilie i boka er et engasjert og empatisk menneske. Likevel blir det veldig vanskelig å forholde seg til flyktningen Samuel. Hun opplever ham som en fare, og har kanskje også rett i det.

- Ansvaret må ligge på det politisk overordnede plan. Vi kan ikke forvente at hver og en av oss skal åpne hjemmene våre. Men vi må sette oss inn i problematikken, orke å sette oss inn i det. Følge opp politikerne. Ifølge psykolog Karl Eldar Evang, som jobber ved Senter for papirløse flyktninger, har ikke politikken endret seg nevneverdig med den blåblå versus den rødgrønne regjeringen. Både Høyre og Arbeiderpartiet trekkes i retning Fremskrittspartiet. Det hardner seg til for de papirløse, sier Stranger.

Svart, ulovlig arbeid

Fram til 2011 fikk papirløse flyktninger i Norge lov å arbeide. Men ikke nå lenger.

- De tvinges til å jobbe ulovlig, svart, til lønninger ned mot tjue kroner timen. Vasker biler og kontorer. Selger narkotika. Overlever gjennom vennetjenester, ofte tjenester hvor det forventes gjenytelser, ofte seksuelle. Vi andre har et sikkerhetsnett. Papirløse flyktningen har ikke det. En arbeidsulykke kan være helt fatal, sier Stranger.

Han mener at vi uten tvil har plass til flere flyktninger i Norge.

- Vi har overskudd til å redde flere. Dessuten glemmer vi lett at det er ressurser i folk som kommer. De kan bidra. Vil bidra. Økonomien vår holdes allerede opp av svart arbeid, enten vi liker det eller ikke. Jeg tror ikke noe på at det å åpne for noen, vil bety at «alle» kommer hit. Jeg synes dessuten det er påtakelig at av de asylsakene som klages på, får sju av ti medhold i klagen. Det betyr at utlendingsmyndighetene er ute av takt med folkets og rettsvesenets rettsforståelse, sier Stranger.

Innvandring er tross alt intet nytt fenomen:

- Mennesker har alltid flyttet på seg. For hundre år siden var det nordmenn som prøvde lykken i Amerika. Men nå, når vi er blitt velstående selv, har vi trukket stigen opp etter oss.

Bistå Italia

På internasjonalt plan trenger man en ny Mare Nostrum-lignende operasjon. Dessuten må vi og resten av Europa tenke nytt rundt Dublinavtalen, som fastslår at asylsøkere sendes tilbake til det landet de først søkte asyl.

- La oss tenke oss litt om. Er det spesielt sannsynlig at en båtflyktning fra Afrika når Oslofjorden først? Det er jo ikke det. Båtflyktningene når Italia, Spania, Hellas først. Når vi sender folk ut, sender vi dem ofte ikke kjem, men til en tilværelse som papirløse i et av disse landene. Det blir som å rydde ved å stue alt kjapt nedi en skuff. Ingen ordentlig, langvarig løsning. Resten av Europa må bistå Italia og nabolandene. Vi kan ikke sitte stille og late som ingenting mens flere tusen mennesker dør hvert år. «Vi kan ikke hjelpe alle»-argumentasjonen gjelder i ekstremsituasjoner. Da er rettsprinsippet slik at man velger basert på hvilket press man var under, og ikke kan lastes for resten. Men Europa i dag? Vi gjør oss skyldige i store overgrep. At vi kan sitte stille på denne måten er ...

Forfatteren kremter bort noe grums i stemmen. Øynene er i ferd med å renne over.

- Det er ikke bra. Virkelig ikke bra. Vi kan ikke la folk dø til skrekk og advarsel. Fordi vi vil ha vårt for oss selv. Det er ganske enkelt ikke riktig.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no

«Vi har overskudd til å redde flere.»

Simon Stranger, forfatter

Flyktninger 
til Europa

Over 20.000 har omkommet på ferden fra Afrika, Asia og Midtøsten til Europa de siste 20 årene.

Mare Nostrum ble igangsatt etter to alvorlige ulykker der minst 500 personer druknet. Har det siste året plukket opp 150.000 i sjøen.

Flyktningstrømmen øker pga. krisene i Syria og på Gaza. Til nå i år er 3.000 kjent omkommet i Middelhavet.

Frontex er EUs grensekontrollprogram. NRKs dokumentarfilmserie «Drømmen om Europa», som går på NRK søndager og ligger på nett-TV, handler om denne operasjonen.