Vil vekk fra frysebokslikene
Det er for mange lik i frysebokser i norsk krim, mener Espen Holm. Thrilleren hans er et modig - eller muligens bare dumdristig - forsøk på å vise Israel og Palestina at kjærlighet er nøkkelen til overlevelse.
- Om jeg er modig? Ikke egentlig. Kanskje heller dumdristig. Er klar over at jeg stikker hånda inn i vepsebolet nå. Men jeg ville skrive en bok som handlet om noe ordentlig. En slags respons på forfatterne Mattis Øybø og Gert Nygaardshaugs hjertesukk fra et par år tilbake, hvor de etterlyste krim som tar opp mer alvorlige, politiske spørsmål, sier Espen Holm til Dagsavisen.
Ifølge ham er det nemlig altfor mange krimbøker som starter med et lik i en fryseboks, hvor handlingen er tydelig konstruert rundt en gjerningsperson forfatteren hadde bestemt seg for lenge før han begynte å skrive.
- Selv lot jeg historien leve sitt eget liv, og ble selv overrasket over hvor jeg endte, sier Holm.
Torturistens synsvinkel
Thrilleren «Kong Salomos sverd» er hans andre bok. Handlingen er lagt til Israel. Hovedpersonen, Zev Weissmann, kommer fra en jødisk familie et godt stykke utpå den politiske høyresida, og jobber som hemmelig agent for det israelske sikkerhetspolitiet. Mye av jobben går ut på å torturere palestinere i jakten etter informasjon, inkludert barn, gamle og andre sivilister.
Men så skjer det noe svært dramatisk, noe som blant annet involverer vanskapte jødiske nyfødte, sterile menn og hårløse kvinner. Zev må revurdere sin egen verdensanskuelse - alt han hittil har regnet som sant.
- Jeg ville skrive om noen som forandrer mening. Zev er oppdratt i ett tankemønster, men når han møter noen med like stor overbevisning om det motsatte standpunktet, og så sammenligner det han har lært med det han ser, forstår han at forandring må skje, sier Holm.
Tar ikke side
Det betyr imidlertid ikke at han har skrevet en thriller hvor palestinerne kun er helter og jødene kun er skurker. Eller omvendt. Bildet er langt mer sammensatt enn som så.
- Jeg ønsker ikke at noen av sidene skal føle at jeg tar deres parti. Jeg er oppvokst i en proisraelsk familie, med en far som ville sende meg til kibbutz som liten. Men som forteller må man snu steiner, stille spørsmål. En propalestinsk kvinne som jobber i Ramallah mente jeg var ufin med araberne og framstilte dem som skurker. Samtidig kommer jeg aldri til å få innreise i Israel etter det jeg har skrevet om jødiske grusomheter. Målet mitt er ikke å ta side, men å vise fram konflikten, og mulighetene for å unnslippe den.
Salomos sverd
Stikkordet er kjærlighet.
- Lydsporet mens jeg har skrevet har vært Leonard Cohen. I en av sangene sine synger han at «love‘s the only engine of survival» - kjærlighet er forandringens eneste motor. Vi må slutte å slå hverandre i hodet og heller snakke sammen. Den israelske forfatteren Amos Oz sa det så fint da han spurte «hvorfor må en som ble mishandlet som liten, bli voldsforbryter som stor?» På ett eller annet punkt må man bryte sirkelen.
- Men den samme Amos Oz har også sagt at «make love, not war» er en naiv klisjé, at det er utopisk å tro at palestinere og jøder plutselig skal falle hverandre om halsen og elske hverande?
- Ja, enig. Det er naivt å tro på den typen kjærlighet. Men man kan begynne enklere. Med å si hei. Gjøre noe sammen. Bli kjent. I myten om kong Salomo og sverdet er det to kvinner som begge hevder å være mor til samme barn. Salomo hever sverdet for å dele barnet mellom dem. En slipper, og blir tildelt morsretten fordi hun viste størst omsorg. Det er en tydelig parallell til Israel i dag. Zionistene, de som kjemper for et israelsk rike fra Eufrat til Middelhavet, må gi slipp. Området de drømmer om inkluderer Irak, Jordan og Syria i tillegg til Vestbredden og Gaza. Det vil aldri gå.
gerd.elin.sandve@dagsavisen.no
