Kultur

Vil revitalisere krimromanen

– Sadisme, spekulativ vold og masse blod. Slik ser moderne krimlitteratur ut. Det ville jeg gjøre noe med, sier Knut Faldbakken (75).

Snart kan han feire 50 år i litteraturens tjeneste, 14 av dem i selskap med krimhelten og etterforskeren Jonfinn Valmann.

– Det var noen anmeldere som reagerte da den første boken med Valmann kom. Jeg husker en som skrev: «Hvorfor skulle du nå gjøre dette da, Knut»? Du vet, det er liksom ikke fint nok å skrive krimromaner. Men for meg var dette prosjektet noe som ga skrivelyst, sier forfatterveteranen – som ikke opplevde stilskiftet som særlig dramatisk.

– Irrasjonell oppførsel, frynsete nerver og mellommenneskelige problemer: Det er jo dette jeg alltid skriver om. I sin tid skrev jeg også for teatret, og da må man ha et visst anlegg for drama.

Banalt

– Krimromanen sliter med et frynsete rykte. Det er på tide å tilføre sjangeren en større litterært ambisjon. For tiden utgis det for mye samlebåndsproduksjon med flate karakterer og forutsigbare plott, sier mannen som i 2012 fikk Æres-Brage for forfatterskapet. Han tviler imidlertid på at denne ville tilfalt ham dersom han «bare» hadde skrevet krim.

Faldbakken visste tidlig at det var forfatter han ville bli.

– Det låter banalt og klisjépreget i dag. Jeg var 24 år og dro til Paris for å bli forfatter.

Som forfatter har han også opplevd sin skjerv rabalder, for eksempel rundt andreromanen, «Sin mors hus», som utkom i 1969. Den vakte oppsikt med handling om et incestuøst forhold mellom mor også sønn.

Han meldte seg også med brask og bram ut av forfatterforeningen på årsmøtet i 1985.

– Jeg opplevde rett og slett foreningen som snever og ekskluderende, politisk og klikkpreget. Men mye har heldigvis endret seg.

Fortærende handikap

I dag er det helst i bøkene Faldbakken opplever drama. Nå trives han best over grytene eller brøddeigen hjemme på Hamar, med kone, barn og barnebarn i huset.

– Fantasien har mer enn nok drama å by på, i privatlivet tilstreber jeg harmoni. Men jeg vet at det en gang i livet mitt må ha skjedd noe drastisk – som fikk meg til å stamme.

Han stammer fortsatt.

– Det er et fortærende handikap, særlig for en som er så glad i språket som jeg er, sier han, og legger til: – Men kanskje det ligger en gevinst i det at jeg mer eller mindre har blitt tvunget til å uttrykke meg skriftlig.

Med ferskpressede «Gjensynet» lar han Jonfinn Valmann bli invitert til klasse-gjenforening. Da det skal feires 30-årsjubileum for avgangskullet til Hamar katedralskole, er det duket for fest for Valmanns kull.

Men bør de åpne den døra igjen? Forrige gang de samlet troppende endte det med død og fordervelse.

Statistrolle

Med sine ni foregående Valmann-bøker, har Faldbakken levert vaskeekte, klassisk politikrim.

– Men denne gangen innehar Valmann mer av en statistrolle. Jeg har gått lei av mainstream-krimmen og forsøker meg på en annerledes krimroman. Den er karakterdrevet og mindre voldsom i handlingen. Det er i dette litterære landskapet jeg kommer til å skrive fremover, sier forfatteren. Som har fått mange godord for sine fasadeknusende krimromaner med handling til Hamar. Hamar-folket elsker det.

– Hamar er en hyggelig by, men som i alle småbyer foregår det også her ting bak stakittgjerdene, sier Faldbakken – som synes det gir en fin dynamikk til bøkene å la Valmann være etterforsker i egen hjemby:

– Han kjenner jo menneskene her, og ofte har sakene berøringer med hans eget liv. Det å flette krimmysterier inn i noe gjenkjennelig, noe som kunne skjedd helt vanlige folk på Hamar, øker troverdigheten. Og så er det virkelig moro. (NTB)

Mer fra Dagsavisen