- All klassisk litteratur, for eksempel Bibelen, må oversettes på ny med ujevne mellomrom, sier Kjell Arild Pollestad.
- I hvert fall må den det i Norge, med den rivende språkutviklingen vi har hatt her i landet. I Tyskland eller England er slike nyoversettelser mindre viktige, sier Roy Jacobsen.
Pollestad er teolog, filolog (språkviter) og forfatter, og tidligere pater, altså prest, i Den norske katolske kirke. Siden 2008 har han jobbet med å oversette Snorres kongesagaer fra 1200-tallets norrøne skriftspråk til moderne bokmål.
Yndlingslitteratur
Roy Jacobsen er skjønnlitterær forfatter, og har vært Pollestads hovedkonsulent og sparringpartner.
- Dette er min yndlingslitteratur. Så jeg har selvfølgelig vært interessert i å indoktrinere barna mine med dette. Men for dem har de tidligere norske utgavene vært nærmest ugjennomtrengelige. Eksotisk, ikke på den sexy måten, men på den plundrete. Vi trengte en ny utgave som ikke støter lesere, yngre og eldre, fra seg. Nå har vi fått det, sier Jacobsen.
Høylitterært, men lesbart
Forrige oversettelse til bokmål var fra 1934, med en revidering i 1979.
- I Norge har det vært sterk tradisjon for filologisk finurlige, svært bokstavtro men dessverre mindre lesbare, oversettelser av Snorre. For meg har det vært viktig å unngå å gjøre halvveis arbeid, altså at jeg bevarer avdankede former fordi det skal «høres sagaaktig ut». Slike former gjør teksten mindre tilgjengelig, sier Pollestad.
På den andre siden har han vært opptatt av ikke å havne i motsatt grøft, hvor språket blir for hverdagslig.
- Det er ingen tvil om at det var Snorres hensikt å skrive i en høylitterær stil, sier Pollestad.
- Her er mange stilnivåer. Det er mer høytidelig når kongen taler enn når trellene prater sammen, sier Jacobsen.
- Og aller mest høytidelig er det når skaldene framfører sine kvad. Jeg har fått tilbakemeldinger fra lesere om at det er første gangen disse kvadene er forståelige nå. Det tar jeg som en kompliment, sier Pollestad.
Unik historie
Engasjementet blusser i begge forfatterne når de skal forklare hva som gjør Snorre så unik, og hvorfor Norge trenger en ny, lesbar utgave av kongesagaene hans.
- Dette er et helt unikt litterært verk. En skildring av landets tilblivelse som, når den er oversatt til ordentlig norsk, er enkel, klar og rein i språket. Det handler om kjærlighet, krig og hverdagsliv i norsk middelalder. Om konger og adel, lovverk og samfunnsorganisasjon. Et historisk dokument tilsvarende dette er det ingen andre som har. Ikke England, ikke Russland eller Tyskland. Ei heller svenskene, selv om de er nevnt i deler av Snorre. I utlandet misunner de oss Snorre, sier Roy Jacobsen.
Klassiske illustrasjoner
Den nye utgaven av Snorre er delt i tre bind i samlekassett, gjennomillustrert med de klassiske tegningene av Christian Krohg, Erik Werenskiold, Halfdan Egedius, Gerhard Munthe, Eilif Peterssen og Wilhelm Wetlesen fra 1899-utgaven av verket.
- Et tips for nye lesere er at man ikke bør begynne med begynnelsen, med Ynglingesagaen. Den handler om diverse diffuse svenske konger, før det ender i Solør. Begynn heller med det Snorre skrev først, med Olav den helliges saga. Det er en utrolig interessant og spennende tekst. Snorre satt på et enormt kildemateriale. Den Olav han framstiller, er en sammensatt figur, svært lite helgenaktig, sier Pollestad.
Snorre Sturlason
Islandsk høvding, forfatter og skald (historieforteller). Født 1178/79, død 1241.
Mest kjent som forfatter av «Snorres kongesagaer», som nå foreligger i ny oversettelse. Disse kalles også «Heimskringla».
Kongesagaene starter med en mytologisk saga om verdens opprinnelse, før den dokumenterer norske kongers historie fra 900-tallet til slaget på Re i 1177. Blant kongene som er med er Harald Hårfagre, Olav den hellige og Magnus den gode.
I 1899 kom en klassisk norsk prakt- og folkeutgave av kongesagaene, illustrert av fem unge, sentrale kunstnere. Denne ble finansiert av Stortinget, og fikk stor utbredelse. Den var viktig da Norge ville bli eget land i 1905, for å vise at Norge hadde en lang og stolt historie.
