Annonse
Kristian Lykkeslet Strømskag er dramatiker og har også jobbet som dramaturg for Nationaltheatret, Teatret Vårt og Rogaland Teater. Nå er han aktuelt med stykke om nasjonalisme.

- Vi er mer lukket etter 22. juli

Kristian Lykkeslet Strømskag skriver teaterteksten «Vi er Norge» som et bidrag i et skandinavisk teatersamarbeid. Mer åpenhet og demokrati er store ord som må fylles med praktisk handling, mener han.

Annonse
Kultur

Hva er det med det norske samfunnet som gjør at vi har skapt Anders Behring Breivik og Fjordman? Hvorfor melder enkelte seg ut av et samfunn? Hva skal egentlig Norge være?

Dramatiker Kristian Lykkeslet Strømskag legger i disse dager siste hånd på verket til teaterteksten «Vi er Norge», som skal framføres i et skandinavisk samarbeidsprosjekt ved Nationaltheatret, sammen med forestillinger som vises på storskjerm fra Sveriges Dramaten og Danmarks Caféteatret.

- Å få perspektivet fra Sverige og Danmark er nyttig for oss. Vi får en vekker i form av hvordan de ser på Norge. I debatten om nasjonalisme bør vi diskutere hva vi ønsker at Norge skal være, sier han.

 

Det norske «vi»

Debatten om nasjonalisme har gått en stund både i Norge og Sverige, og i Norge har særlig Fremskrittspartiet gjort sitt for å tilbakevise våre naboers påstander om at de er et nasjonalistisk parti i slekt med partier som Sverigedemokratarna.

I «Vi er Norge» er det ordet «vi» som Strømskag vil sette spørsmålstegn ved.

- Vi snakker om det norske «vi», men hvis det er et «vi», er det også et «dem». Noen faller utenfor. Og hva er det med den norske samtalen som gjør at ekstreme holdninger gjemmes bort, spør Strømskag.

Vi har tatt turen til regjeringskvartalet som to og et halvt år etter terrorangrepet 22. juli, fortsatt står som et symbol på handlingene til Anders Behring Breivik. Hverdagen har kommet, og folk beveger seg rundt Høyblokka, selv om plassen foran ser stor og tom ut.

- Det der var nesten litt skummelt, bemerker Strømskag når noen vektere løper forbi, mot Høyblokka.

Det er lett å være etterpåklok og si at vi var naive i måten vi forholdt oss til ekstreme holdninger før 22. juli, mener Strømskag.

- Nå synes jeg nesten vi er litt tilbake i den naive, norske godtroenheten. Se bare på nyhetssaken fra forrige uke om at det kun er to stykker som forsker på høyreekstreme. Man får ikke ressurser til det, sier Strømskag.

 

Åpenhet og demokrati

22. juli gjorde noe med hvordan vi ser på nasjonalisme, påpeker han.

- Men jeg synes ikke det har skjedd så mye etter 22. juli. Mer åpenhet og mer demokrati. De store ordene fungerte fint de første ukene, som en trøst. Men dette er store begrep som må fylles med praktisk handling og innhold. Da tenker jeg på hvordan vi behandler ulike grupper i samfunnet, sier han.

For Strømskag virker det ikke som om Norge har fått mer åpenhet etter 22. juli.

- Jeg synes at Norge er mer lukket og at samtalen og debatten har lukket seg, for eksempel når kulturministeren griper inn i forbindelse med en ytring. Jeg er av de som forfekter ytringsfrihet, men som samtidig er mot at den friheten brukes for å krenke andre. Det virker for meg som om ytringsfrihetsdebatten paradoksalt nok har ført til et mer lukket samfunn, til selvsensur og til mindre raushet overfor hvordan andre lever eller tenker, sier Strømskag.

Det er Lucas Svensson som skriver bidraget «Vid det svarta vattnet», mens danske Mads Madsen bidrar med «European Dreamspeech» sammen med Christian Lollike, mannen som skrev teaterstykket «Manifest 2083» om Anders Behring Breivik.

Ideen om det skandinaviske samarbeidsprosjektet kom fra Dramaten i Stockholm. Strømskag tror svenskene ser på nordmenn som at vi ønsker å framstå som veldig åpne og inkluderende.

 

Ol og 1814

Den norske nasjonalismen er i utgangspunktet en god energi. Og vi ser mye av den nå med OL og grunnlovsjubileet. Men denne nasjonalismen har også en bakside, mener Strømskag.

- Problemstillingen min er hvordan ekstreme meninger kan oppstå. Det skjer ikke i et vakuum, men i et samfunn som gir rom, og som tar rom fra folk som vil mene noe. Ofte er argumentene til folk med ytterliggående holdninger at de ikke får komme til orde, at eliten sensurerer. Det kan man avfeie, men for noen føles det reelt. Dette kan føre til en radikalisering, sier Strømskag.

I «Vi er Norge» forsøker han å forene psykologisk og politisk teater ved at han har skrevet fire karakterer som representerer ulike strømninger i samfunnet. Strømskag har ikke et ønske om å vifte med noen pekefinger mot visse typer holdninger. Han ønsker å sette i gang samtaler og tanker.

- Vi går og sier og tenker de tingene vi alltid har gjort, og vi har en offentlighet som er veldig enig og samstemt. Dét i seg selv er et faresignal, sier han.

bente.rognan.gravklev@dagsavisen.no

 

Annonse