Verdensarvstatus: Gisp eller gjesp?

Verdensarvkonvensjonens mål i 1972 var «å synliggjøre, bevare og presentere kultur- og naturarv av framstående, universell betydning». Men den gang var det neppe noen som forestilte seg hvilken enorm merverdi listeoppføringen ville komme til å medføre i turistøyemål senere. Verdensarvstatusen gav stedene en helt ny status i turistbrosjyrene og guidebøkene – og dermed klatret de raskt til topps på de besøkendes omfattende «må se»-liste.

Etter årets utvidelse inneholder verdensarvlisten nå 890 steder i 148 land. Noen mener at listen begynner å bli vel lang. Når du reiser i land som Spania og Italia, vasser du formelig i verdensarv. En del mer perifere skatter uten like bredt publikumstekke og sensasjonsverdi er også kommet med på listene. Faren er at verdensarvstatus kan bli noe som kun leses med et langtrukkent gjesp. Reisebokforfatter Arild Molstad, som også er rådgiver for UNESCO, er en av dem som frykter at selve ideen bak verdensarvkonvensjonen kan bli utvannet og svekket etter hvert som antallet verdensarvsteder vokser. – Man reiser til verdensarvsteder som man drar til restauranter med stjerner i Guide Michelin. Blir det for mange med Michelin-stjerner, forsvinner en del av interessen. Slik kan det bli om det blir for mange verdensarvsteder, sier han til Aftenposten.

Men at verdensarvstatus kan bety et skikkelig oppsving for mange steder, er det ingen tvil om. Det var ikke mange som hadde hørt om Nærøyfjorden – og enda mindre Vegaøyan på Helgelandskysten – før de fikk verdensarvstatus i 2005. Nå er begge stedene vesentlige stopp på turistrutene. I tillegg utløser verdensarvstatusen også ofte tilgang på offentlige støttemidler og større vilje til private investeringer i området.

Men verdensarvstatus gir ikke umiddelbart et turistoppsving i seg selv. Stedene må også kunne tilby noe ekstra utover verdien i selve arvegodset, for å lykkes i å trekke til seg et stadig mer krevende publikum. Spesielt når nyhetsverdien har lagt seg. Derfor er det viktig å utvikle gode reiseprodukter raskt omkring godbitene, aller helst med forankring i lokal kultur og natur.

For andre verdensarvsteder har det vært rent for mye av det gode. Også i vår egen Geirangerfjord, som kom på UNESCO-listen sammen med Nærøyfjorden i 2005. Dette har medført at cruisetrafikken har økt kraftig, og det debatteres nå heftig hvor mange cruiseskip fjordmiljøet kan tåle. Angkor Wat i Kambodsja, Venezia og Galapagosøyene er andre eksempler som også står i fare for å bli nedtråkket og ødelagt av turister. Her kan verdensarvkomiteen fungere som en viktig vaktbikkje, ved å true med å ta tilbake verdensarvstatusen, eller sette dem på listen over truede steder, dersom stedene ikke sørger for å ta grep. En slik advarsel fikk for eksempel de peruanske myndighetene for Machu Picchu for noen år siden. Det har ført til at det i dag er innført restriksjoner på antall besøkende.

De 31 verdensarvstedene som står på farelisten, inkluderer også dem som trues av klimaendringer, naturkatastrofer, erosjon, vandalisme – eller utbyggingsplaner. Stedene kan da få støtte fra verdensarvfondet, både økonomisk og hjelp til å utarbeide et program med adekvate tiltak for å redde stedets kvaliteter. Dersom et sted ignorerer komiteens advarsler, kan den beslutte å fjerne stedet fra listen. Slik den nettopp gjorde med Dresden/Elbedalen i Tyskland, der myndighetene er i ferd med å bygge en motorveibru midt i kulturlandskapet. Tidligere er bare ett annet sted blitt strøket fra listen, antilopereservatet Oryx i Oman, for to år siden. Dette viser imidlertid at verdensarvkomiteen mener alvor.

Spennende er det også at det nordiske verdensarvsenteret, sammen med Parisavdelingen, har tatt initiativ for å få inn utvikling av bærekraftig turisme som et nytt krav når nye steder skal innlemmes på den prestisjefylte listen, noe som kan bli en realitet allerede neste år. På denne måten vil turismen i større grad kunne betraktes som et verktøy for å bidra til både bevaring av stedene, en bærekraftig utvikling og lokal verdiskapning. Slik at hvert eneste sted, forhåpentligvis, også i framtiden, kan frambringe mange underfulle gisp.