– Jeg har aldri vært så glad i releasekonserter. Så jeg fant ut det var greit å gjøre det på denne måten. Da er hele den internasjonale pressen til stede samtidig, sier Hans-Peter Lindstrøm (35).

Neste uke drar han til South By Southwest (SXSW), verdens største og viktigste musikkbransjetreff, som tiltrekker seg flere tusen band og bransjefolk til festival i Austin, Texas. Med seg på laptopen har Lindstrøm sitt første soloalbum: «Where You Go I Go Too».

På SXSW skal han holde en konsert, onsdag ved midnatt, der han spiller hele plata i sin helhet. Så drar han hjem igjen på påskeferie. Både SXSW og Lindstrøms bookingagent har tigget ham om å gjøre flere spillejobber, men han har sagt nei.

– Jeg har fått en del tilbud om å gjøre mer i USA. Men jeg kan bare bli en dag, jeg skal på påskefjellet med familien, forklarer Lindstrøm.

Ettertraktet

Hans-Peter Lindstrøm er ett av Norges mest ettertraktede internasjonale popnavn akkurat nå, en drøy måned foran utgivelsen av «Where You Go I Go Too». Den internasjonale presse– blogg– og klubb-interessen rundt ham kan sammenlignes med Röyksopp da de ga ut sitt første album.

Lindstrøms serie med retro-futuristiske disco-inspirerte klubblåter, dels alene og dels sammen med makker Prins Thomas, har fått trendsettere over hele verden til å snakke med entusiasme om «Norwegian space disco» og Oslos klubbmiljø.

– Sist jeg spilte i Istanbul... begynner Lindstrøm, – ... fikk jeg vite at fem promotører hadde bydd over hverandre for å få meg. Og når det er utgangspunktet for å spille, kan jeg tenke: Folk vil ha meg for enhver pris. Da kan jeg spille akkurat hva jeg vil! Det er en privilegert posisjon, sier han.

– Samtidig synes jeg dette er veldig rart. Og jeg vet ikke om det bare er et blaff, og om alle nå bare har bestemt seg for å se til Norge på jakt etter det neste nye. Så jeg venter på at tilbudene skal dabbe av, men bookingagenten min sier at det gjør de slett ikke.

Lindstrøm blir enda mer ettertraktet nettopp fordi han sier nei til det meste, inkludert spillejobber på ledende klubber i storbyer verden over.

– Jeg synes det er gøyere å jobbe i studio for meg selv enn å reise rundt og spille. I studio kan jeg skape min egen verden, sier han.

Spellemann

«Where You Go I Go Too» er hans første fulle album som soloartist, og som vanlig gjør han alt selv: Spiller alle instrumenter, arrangerer, produserer, og gir ut på sin egen platelabel Feedelity.

– Jeg brukte veldig lang tid, flere år, på to andre album som jeg aldri kom helt i mål med. Så bestemte jeg meg for å starte på ny, og lagde dette i løpet av tre måneder i høst, forteller han.

– Man kan danse til det, men hovedmålgruppen er ikke DJ-er. Jeg har gått litt lei av at alt skal være så aktuelt og nytt. Jeg vil at musikken jeg lager skal ha mer enn tre måneders holdbarhetsdato, sier Lindstrøm.

Parallelt har han vært produsent for 120 Days, på et par låter som muligens ender opp på deres neste plate. Han har også et nytt album på gang sammen med Prins Thomas, samt ett poporientert album med vokalisten Solale. Han har dessuten startet underlabelen Strømland for å gi ut et album med den amerikanske artisten Dominique Leone.

– Siden jeg driver min egen label, kan jeg gi ut tre album på ett år hvis jeg vil. Så får folk får heller bli lei meg. Salgstall er ikke så viktig. Bare det å selge 5.000 plater er ganske innbringende, fordi jeg gir ut plata selv. Konserter og festivaler gjør at jeg er mindre avhengig av inntekter fra plater, sier Lindstrøm.

Nei til Scissor Sisters

Han har tidligere gjort remikser for store internasjonale artister som Killers, Franz Ferdinand og LCD Soundsystem, men har det siste året sagt nei til remiksoppdrag for å konsentrere seg om sine egne produksjoner. Han har også sagt nei til en lukrativ produsentjobb for ett av verdens mestselgende popband:

– Manageren til Scissor Sisters ringte meg for ett års tid siden og spurte om jeg likte Scissor Sisters. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare, så jeg sa at jeg likte dem veldig godt. Det føltes absurd når jeg skjønte at de ville ha meg til å produsere den nye plata deres, forteller han.

– Jeg fikk tilsendt de to albumene deres og syntes egentlig de var ganske dårlige, men siden de skulle spille i Oslo tenkte jeg at jeg i det minste kunne dra og prate med dem, sier Lindstrøm.

– På konserten skjønte jeg at dette ikke var noe for meg. Vokalisten løp rundt i trusa på de siste tre låtene, jeg syntes det bare var tullete. Jeg fikk følelsen av at dette var et slags verdensomspennende karaokeband som shoppet etter en trendy produsent. Og siden jeg jobbet med mine egne ting, hadde jeg ikke tid eller lyst til å dra rundt til New York og London for å sitte i studio sammen med dem, forteller han, og konstaterer:

– Jeg gidder ikke reise så mye lenger. Så lenge jeg har muligheten til å jobbe med min egen musikk, er alt annet underordnet. Nå har jeg det helt perfekt: Jeg kan sitte i Oslo og lage den musikken jeg vil, jeg kan reise litt og spille, og ellers være med familien. Jeg ofrer ikke alt dette for et middelmådig band fra USA.