Annonse
Installasjonen «Support» av Lorenzo Quinn, blant mange oppsiktsvekkende verk på Venezia-biennalen 2017.

Verden i Venezia

Venezia-biennalen feirer kunsten og humanismen, men biennalen viser også en ny form for nasjonalisme som kan overraske i en turbulent samtid.

Annonse
Kultur

 

Venezia-biennalen 2017

«Viva Arte Viva»

Diverse visningssteder

13. mai-26. november

Den 57. utgaven av Venezia-biennalen kunne vanskelig vært skapt av en mann. Biennalens hovedkurator, franske Christine Macel, sjefskurator ved Centre Pompidou i Paris, ble utnevnt fordi hun ønsket å trekke frem kunstnerens vitale samfunnsrolle. De løsningene hun har valgt er ikke nødvendigvis feminine, men når utstillingen bygges rundt temaer som dionysisk kultur, sjamanisme og kollektivisme er det en tendens som går klart imot den maskulint definerte, selvsentrerte kulturen som har dominert i den vestlige verden de siste tiårene. I hovedutstillingen i det tidligere marineverftet Arsenale viser hun en klart organisert og tydelig oppdelt utstilling med en kunstforståelse som inviterer publikum til medvirkning og egen tenking. Det er oppløftende å møte en kurator og et stort antall kunstnere som – i en tid preget av store omveltninger og ekstrem vold – feirer livet og den positive samhandlingen mellom mennesker.

Det betyr ikke at problemene er feid under teppet. Tidligere tiders kolonialisme, som i våre dager antar helt andre former, er ett av temaene som behandles fra mange ulike innfallsvinkler. I de nasjonale paviljongene er det tydelig blant annet i Marc Bradfords installasjon i den amerikanske paviljongen i Giardini, parken der den nordiske paviljongen ligger like ved siden av USAs. Den klassiske arkitekturen er overøst av invaderende kunst, laget av en kunstner som er så sint på det nye regimet i Washington D.C. at protestropene blir en integrert del av kunsten. Bradford reagerte spontant da Trump ble valgt til president, og har formet sin installasjon med utgangspunkt i erkjennelsen av at individuelle liv også er historie i ordets rette forstand. Han slipper publikum inn gjennom sidedøren, og i det første rommet møtes vi av en skulptur som, hengende fra taket, etterlater så lite rom at publikum må smyge seg langs veggene.

I New Zealands paviljong blir de britiske koloniherrenes møte med urinnvånerne og deres kultur fremstilt i en sakte panorerende film som er både inntagende og ubehagelig. Lisa Reihanas film «in Pursuit of Venus [infected]» er en blanding av animasjon og opptak av skuespillere gjort i studio. Dette skaper et eget rom som åpner for nye synsmåter. I kombinasjon med den sakte glidebevegelsen over det ekstremt lange lerretet skapes en egen rytme som setter publikum i en ettertenksom tilstand. Skjønnheten som eksponeres kontrasteres av bestialiteten i dramatiseringene. Dette er en del av vår felles, vestlige historie, og det er ikke spesielt behagelig å bli konfrontert med den imperialismen vi i vesten har tvunget på verden.

Samtidig er det noe fortrøstningsfullt ved denne opplevelsen. Bare det enkle faktum at New Zealand er i stand til å rette et så sterkt søkelys mot egen historie gir nytt håp. Sammen med det vi møter i flere nasjonale paviljonger er dette uttrykk for en ny form for nasjonalisme. Med 17. mai friskt i minnet er det viktig å huske på at den norske formen for nasjonalisme er et unntak i verden. Det vi blir eksponert for i Venezia er en vilje til å ta tak i historisk og samtidig urett, uten at det nødvendigvis må føre til voldelige konflikter.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

På hver sin litt sære måte er både Italias og Kinas paviljonger et uttrykk for dette, men mest sårbart blir dette med Tunisias paviljong. Flere steder på biennalen møter du små kiosker der du blir tilbudt et universelt pass, et identitetsdokument som benytter den mest avanserte passteknologi, men som i praksis vil vise seg å være uten verdi. Dette understrekes av utstillingens hovedpaviljong i Giardini. Der er det viktigste rommet kalt «Green Light», et interaktivt verksted der Olafur Eliasson lar barn i alle aldre delta i å skape «grønn» kunst med økologisk tilsnitt.

Biennalen preges i det hele tatt av en gjennomgående sympati for den vanlige mann. Flere behandler dette filmatisk, som Moataz Nasr i den egyptiske paviljongen. Filmen «The Mountain» handler om en utdannet landsbykvinnes mot i det hun står opp mot en overtroisk demonmyte som har holdt landsbyen i et jerngrep gjennom århundrer. Det er en sterk historie som er utmerket fortalt på flere skjermer, i en scenografi laget som en landsbymur i leire. Lukten og (så lenge det varer) fuktigheten gjør det til en sansesterk, fysisk og mental opplevelse.

En helt annen og i utgangspunktet privilegert historie fortelles i den sveitsiske paviljongen. Der viser de sveitsiske kunstnere som er blitt kjent utenlands, med Alberto Giacometti som den mest berømte. Kunsten hans er ikke fysisk til stede, men hans historie fortelles indirekte i Teresa Hubbard og Alexander Birchlers film «Flora». Den handler om Giacomettis elskerinne, en meget talentfull kunstner, og hennes «uekte» sønn som ikke visste noe om sitt opphav før filmskaperne fant frem til ham. Sammen trekker de opp Floras tragiske historie, om hvordan kvinner ble (og dessverre fortsatt blir) behandlet. De to giftet seg aldri, og hennes stolthet forhindret henne fra å be om og ta imot hjelp. Til slutt kom hun seg tilbake til Amerika, hvor familien hadde slått hånden av henne, og livet endte i armod og forsakelse. Da hun rømte tilbake til USA hadde hun ikke råd til å frakte kunsten, så hun destruerte alt sammen. Det eneste som finnes er et foto der hun og Giacometti står på hver sin side av hennes portrettbyste av ham. Det er en betagende og svært godt fortalt historie.

Slike opplevelser er Venezia-biennalen full av. Den er blitt så stor at det er umulig å rekke over alt på noen dager. Men ved å vandre gjennom Arsenale og de nasjonale paviljongene i Giardini vil du få med deg det viktigste. I tillegg er det en rekke paviljonger og utstillingssteder spredd rundt i byen. Og på museene vises utstillinger det er brukt store ressurser på. Mest penger er lagt ned i Damien Hirsts todelte gigantutstilling i Palazzo Grassi og Punta della Dogana. Da er det enklere å forholde seg til Philip Guston på Gallerie dell’Accademia, Jan Fabre i Abbazia di san Gregorio eller Vik Muniz i det lille Palazzo Cini.

Dette er bare noen av de utstillingene jeg rakk, det er mye mer å oppleve. Blant dem jeg gjerne skulle sett er Shirin Neshat, Pierre Huyghe og Michelangelo Pistoletto.

Jeg reiser gjerne tilbake. Denne biennalen får Venezia til å fremstå som en kunstnerisk nytelse.

Annonse