Annonse
Kontratenor David Hansen og Vigdis Unsgård som i tittelrollene som Orfeus og Evrydike i Jo Strømgrens litt for respektfulle operaoppsetning.

Ventemusikk

Jo Strømgren må gjerne prøve seg som operaregissør igjen. Men han kan gjerne ha mindre respekt for mediet.

Annonse
Kultur

 

4

OPERA

«Orfeus og Evrydike»

Av Christoph Willibald Gluck/Ranieri de´ Calzabigi

Regi, koreografi og scenografi: Jo Strømgren

Med: Nasjonalballetten, Operakoret, Operaorkestret

I operaen Orfeus og Evrydike, som denne uken har sesongpremiere i Bjørvika med huskoreograf Jo Strømgren bak spakene, er nøkternhet en musikalsk dyd. Tidsmessig er vi på vei fra barokk til klassisisme. Følelser skal holdes tilbake. Komponist Gluck vil ha seg frabedt musikk som forstyrrer handlingen med «ubrukelige og overflødige ornamenter», og dramatisk handler alt om å vente.

Faren er at det kan bli ulidelig kjedelig. Gluck har inspirert mye god musikalsk venting som kom etter ham, men hans egen kan være en prøvelse. I første akt stopper musikken og tenker seg om for hvert skritt, og hver eneste frase går opp i åtte. Dirigent Alessandrini vet at det skal være sånn og holder seg til det. Bortsett fra et par små feilskjær i blåsere, som fort kan skje, er det lite å utsette på orkesteret. Men musikerne har forsvinnende lite struktur å jobbe med.

Det hjelper heller ikke at Jo Strømgren velger å speile dette i scenografi og bevegelsesmateriale. Danserne bærer rundt på skjermbrett med rad på rad av beige murstein i identisk størrelse tegnet uten dybdeperspektiv. De er som kulissene i gode, gamle «Lekestue» på NRK, men uten de tre spennende vinduene. Det danses teknisk grasiøst og smilende. Elegante leger og sykepleiere triller rundt på en død Evrydike (Vigdis Unsgård) eller løfter en utrøstelig Orfeus (David Hansen) opp fra sorgen. Vanligvis er det utrolig gøy å se koreografer jobbe med scenografi, fordi de insisterer på bevegelse i alt som normalt står stille. Plutselig kan vegger og tak åpnes og lukkes, og folk forsvinner like gjerne inn i sofaer som ut av scenen. Men her slutter det aldri å se ut som dansere som flytter på kulisser.

Senere, når handlingen beveger seg inn i det mytiske, blir det bedre – men vi er forsatt i den enkle etterligningens logikk. Her er blomster som åpner seg og en vakker, bølgende underverden av mørkgylne kropper. Selve overgangsscenen er et lyspunkt. Ideen om å gjøre elvebredden om til transitthallen på en flyplass er super. I selve avgangshallen sitter folk som forstenet – stive og tilsynelatende døde. Før pause er det denne scenen som brenner seg fast. Hadde kostymedramaet vært dempet noe, kunne den gitt assosiasjoner til ubehagelige bilder fra reelle flyplassangrep de siste årene der mennesker sitter apatiske dekket av hvitt støv.

I «Lekestue» skjulte det seg i det minste noe gøy bak de kjedelige vinduene; store fabrikker der de lagde tannbørster eller pakket ansjoser. For at denne operaen skal virke, må det bygges opp en eller annen tilsvarende spenning under overflaten. Kontratenor David Hansen i tittelrollen har jobber hardt for å få det til og har blåst meg av banen fra denne scenen før. Men Gluck har lagt notene i et mellomregister der en med Hansens kontratenor har få sjanser til å markere seg. Unntakene kommer når han tar seg frihet til bevege seg oppover i høyden. Vigdis Unsgård som Evrydike har derimot en stemme som passer denne musikken. Når hun kommer på scenen, åpner det seg endelig mørkere og mer ekspressive rom i alt det tilbakeholdte. Både Unsgård og Vera Talerko som Amor, begge solistpraktikanter ved Operaen, imponerer. Det blir også mer liv i Orfeus når han omsider får andre sangere å spille mot.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Men som helhet er Jo Strømgrens Orfeus og Evrydike overraskende servil. Med en regissør som har koblet ballett og fotball, venter man lenge og forgjeves på en liten flik av distanse til materialet. Til alt overmål har mange Orfeusmyter i operaform ofte happy ending, også denne. Det er vanskelig å forstå hvorfor komponistene og librettistene syntes det var en god idé, for det punkterer alt. Men de var i det minste ikke redde for å endre ting. Når jeg først gjør tabben å komme på den nyskrevne Orfeusmyten som Ingrid Lorentzen bestilte som søsterforestilling til denne for tre år siden, der Alan Øyen lagde en slags abstrahert svingdørkomedie med filosofen Wittgenstein som taus fergemann ved inngangen til dødsriket, framstår Strømgrens elegante avbildninger i sammenligning fortsatt vakre, men blekere. Det er fint å se ballett, opera og orkester samarbeide på denne måten, og Jo Strømgren må gjerne prøve seg som operaregissør igjen. Men han kan gjerne gi slipp på mer av respekten for mediet.

Annonse