Vender tilbake til Kreta i krise

Av Veronica Karlsen
– Jeg har reist i Hellas siden begynnelsen av 80-tallet. Det var en uskyldens tid, pleier jeg å si. Nå er det mye som har forandret seg, sier Tove Nilsen. Og legger til at det som ikke endrer seg, er hennes egen sterke kjærlighet til øyriket og alt det greske.

– Det er ikke bare det vakre som tiltaler meg. Solnedgangene, det blå, klare vannet og de hvite husene. Det er også menneskene, stemningen og at det føles så avslappet. Kreta, som er «min» øy, er også som et eget stort rike.

– Galgenhumor

Tove Nilsen ga ut «Kreta-døgn» i 2002. Og med «Himmelske tilstander» er hun tilbake på øya. Det handler om en kvinne som reiser. Hun har med seg sorgen over faren som er gått bort, en gryende forelskelse og drømmen om Hellas: At Hellas skal være der for henne igjen, som før. Men Hellas er forandret.

Over lang tid har grekerne måttet leve med økonomisk usikkerhet, en stor flyktningstrøm og hyppige tragedier i Middelhavet. Nilsen snakker om en sterk gresk overlevelsesevne.

– Det er ikke utsikter til snarlig bedring. Likevel lever «det greske humøret» og evnen til galgenhumor i beste velgående, sier forfatteren, som legger til at mange grekere sliter.

– Reiser du til en by som Athen er gatebildet fullt av mennesker som har falt utenfor. Du ser eldre mennesker med pene klær som holder en kopp foran seg, og du forstår at det sosiale og økonomiske fallet er ganske ferskt.

– Hellas, ofte kalt den vestlige sivilisasjonens vugge, fremstår som et bilde på Europa, fortsetter forfatteren til NTB. Og sier at hun ikke hadde orket å skrive dersom alt var bare mørkt:

– For meg handler «Himmelske tilstander» også om overskuddet i livet. Om mylderet og sanseligheten. Reiser du til Hellas for å oppleve alt det fine der, så finner du jo også dette. Det eksisterer uavhengig av alt det andre. Og alle de reisende, som kommer med sine lengsler og historier i bagasjen har alltid vekket en stor ømhet i meg.

Himmelsk

«Himmelske tilstander» er en tittel som kan leses på ulike vis.

– Man kan tenke på Hellas som et paradisisk sted, det kan ha en aura av noe himmelsk over seg. Samtidig blir tittelen ironisk dersom du tenker på alle som kommer hit som flyktning, sier Nilsen.

«Jeg vil til Kreta, og på Kreta vil jeg aller helst til min venn Manolis, som hvis det ikke hadde hørtes pompøst ut, kunne kalles inkarnasjonen av alt det beste en bestemt kultur kan bringe fram i et menneske», heter det innledningsvis i «Himmelske tilstander».
– Boken startet faktisk med at jeg ville skrive om min venn Manolis – portrettere en gammel greker. Ved å fortelle om han åpner det seg mange muligheter til å si noe om øyas rike historie og kultur.

Men snart forsto Nilsen at hun ikke kunne skrive uten en forteller, og denne fortelleren måtte også få bringe inn sine historier.

– Jeg ville få fram dette fine med at når du kommer til et annet sted, så ser du deg selv i et nytt lys. Du kan smile og humre litt av deg selv, og tenke: «Ja ja. Så gikk ikke det forholdet. Uff ja, du er nok litt ensom nå». Men så betyr det ikke så veldig mye likevel. Du kan jo alltid reise! (NTB)