Annonse
Tøyen – en lesbisk bydel? Klar for byvandring i helga: Kunster Sofia Hultin (midten) med guidene Fethawit Hakin, Lara Okafor og Mathilde Decaen.

Vandrer i Oslos lesbiske historie

– Jeg vil vise fram den usynlige historien til byens lesbiske, sier den svenske kunstneren Sofia Hultin. Nå er hun klar med byvandring under Oslo Pride.

Annonse
Kultur

– Nå som vi er på Tøyen: Rett her borte i Hagegata var det en leilighet hvor eieren hadde åpent hus for LHBT-personer, hver onsdag gjennom 60- og 70-tallet, forteller Sofia Hultin (33).

I helga er den svenske kunstneren klar med ny lesbisk byvandring, denne gangen i Oslo. Utgangspunktet er Munch-museet i Tøyen, som har invitert Hultin til å gjøre sitt kunstprosjekt «I’m Every Lesbian» under årets Oslo Pride-festival.

Siden i fjor sommer har Hultin jevnlig vært i Oslo og intervjuet lesbiske kvinner om sine liv i byen.

– Jeg har gjort 30 intervjuer med kvinner i alle aldre, av ulik bakgrunn, over hele Oslo. De har svært forskjellige historier. Målet er å speile mangfoldet i det lesbiske miljøet, sier Sofia Hultin.

Historiene har hun formet til en byvandring, en audioguide, og et stort veggkart over det lesbiske Oslo. Kartet henger på Munch-museet sommeren gjennom. Guidet byvandring finner sted nå på søndag, samt 7. og 20. august, da med kunstneren til stede. Man kan også hente lommeversjon av kartet på Munch-museet, og laste ned audioguiden til sin egen telefon.

Usynliggjort

– Jeg vil vise at dette er en viktig del av Oslos historie. Gjennom å lage en byvandring, får disse historiene innta sin plass i det offentlige rommet, som tradisjonelt er dominert av menn.

– Lesbiske og lesbiskes historie er blitt usynliggjort, i likhet med annen kvinnehistorie. Også i LHBT-historien er det privilegerte hvite menn som har tatt størst plass. Derfor vil jeg spesifikt løfte fram lesbiske. Jeg ville gjerne blitt med på en byvandring om homser, det er ikke noen motsetning her, men jeg er lesbisk og tar utgangspunkt i det, sier Hultin.

Vold mot svake

Siden 2013 har Hultin gjort prosjektet i Beograd, Tirana, og flere steder i Sverige. Hun har funnet at den lesbiske historien arter seg forskjellig, men har samme kjerne:

– I Beograd var vold en del av også den lesbiske historien. Det serbiske samfunnet var nettopp kommet ut av et samfunn med krig og vold, der sårene fra krigen ikke ble leget, og vold ble tatt ut på svake grupper. I Albania var LHBT-frigjøringen et ferskt fenomen, bare sju-åtte år gammelt. Her gikk utviklingen raskt, det skaper kollisjoner med storsamfunnet. Men det som er felles for alle, uansett sted og livssituasjon, er ønsket om fellesskap, kjærlighet og å bli akseptert.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Lesbiske bydeler

Prosjektet er en del av Munchmuseets program «Munchmuseet i bevegelse», med midlertidige samtidskunstprosjekter i området rundt museet på Tøyen. Det viste seg å være et passende sted, konstaterer Hultin:

– Flere jeg intervjuet omtalte Kampen og Tøyen som lesbiske bydeler. Lesbiske, som kvinner generelt, har mindre kapital enn menn. Derfor bosetter de seg gjerne lenger unna sentrum. Dette mønsteret har jeg sett i flere prosjekter. Men når steder som Tøyen gentrifiseres og prisene øker, er det jo et spørsmål hvor lesbiske vil kunne søke sammen i framtidens Oslo.

Les også:LHBT-leder om Silje Nordnes tårer etter Orlando: – Jeg har lyst til å gråte selv

LHBT-historie

Byvandringen er også en reise i norsk LHBT-historie.

– Jeg vil vise sammenhengen mellom dagens situasjon og kampene som ble kjempet fra 50-tallet og framover. Da måtte lesbiske kjempe for i det hele tatt ha en plass å møtes. I hemmelighet leide man lokalene til roklubben på Ormøya for å kunne samles. En Pride-parade var utenkelig. Utover 70- og 80-tallet var det viktig å bli synlige i det norske samfunnet. I dag er alt mer åpent. Møteplassene er ikke hemmelige lenger. LHBT-miljøet er større, og samtidig mer komplekst, det danner seg flere subgrupper. Med større aksept følger at mange ikke står på barrikadene i samme grad lenger.

– Så hva er de viktige kampene i dag? Hvem må vi stå solidarisk med? Det er en utbredt forestilling om at LHBT-personer har det bra i dagens Norge. Men når man sier «vi har det bra», hvilket «vi» prater man om da? Hvem er innenfor og hvem er utenfor? Klasseskille, rasisme, transfobi, islamofobi – alt dette som finnes i storsamfunnet, finnes også i LHBT-samfunnet. Særlig LHBT-personer med minoritetsbakgrunn trenger mer synlighet. For eksempel har lesbiske muslimer alltid vært der, men de har aldri fått noen plass i LHBT-bevegelsen, sier Hultin, og konstaterer:

– Etter Orlando har jeg tenkt at det oppsto en lengsel fra LHBT-personer om å komme sammen igjen. Fra en bevegelse som er blitt ganske spredt, trenger vi være en bevegelse som er samlet igjen. Oslo Pride er et bevis på at vi trenger å samles og manifestere retten til våre liv.

Annonse