Kultur

Utøya-minnesmerket: Tiden det tar, tvilen vi har

Minnestedet på Sørbråten vekker fortsatt sterke reaksjoner. Naboene i Hole kommune vil gå til sak for å få stoppet det, mens staten står steilt på beslutningen om å bygge. Hva skal vi andre mene?

Det er ikke meg og mine meninger dette bør handle om, men jeg kommer ikke utenom fordi mange har tolket mine uttalelser til Kulturnytt på NRK P2 onsdag morgen som at jeg mener minnestedet ikke bør bygges. Det jeg sa var at jeg har forandret mening. Jeg er blitt påvirket av de sterke opplevelsene (enkelte av) de frivillige og pårørende har gitt uttrykk for. Derfor er jeg blitt en tviler. Men jeg mener fortsatt at Jonas Dahlbergs kunstverk er et sterkt og riktig uttrykk for den massakren som skjedde på Utøya. Derfor mener jeg at minnestedet bør bygges. Men jeg vet ikke når. Og jeg er ikke sikker på om odden ved campingplassen er det riktige stedet. Det eneste jeg er sikker på er at jeg synes vi godt kan ta oss tid til å vente enda noen år.

Les også: Flere kunstkritikere har snudd i synet på 22. juli-minnested

I går trykket Dagsavisen en NTB-melding som refererte hovedpunktene i innslaget fra Kulturnytt. Der kom det ikke frem at jeg avsluttet radioinnslaget med kritikk av Statens prosess rundt konkurransen og beslutningen om å bygge. Naboene, som gjorde en heltemodig og selvoppofrende innsats for å redde ungdommene som svømte vekk fra terroristens dødelige skudd, ble ikke invitert med i juryen for konkurransen. De er i liten grad blitt tatt hensyn til siden. Den nasjonale støttegruppen etter 22. juli-hendelsene har uttrykt at de ønsker en etablering av minnestedet slik det er vedtatt. Naboene på sin side vurderer å gå til retten for å få stanset planene om å bygge Dahlbergs kunstverk.

Jeg tror en rettssak er en dårlig idé. Det er liten tvil om at prosessen, fra begynnelse til slutt, har manglet en forståelse av de ekstraordinært sterke følelsene terroraksjonen har forårsaket. Men rettssaker bør man bare sette i gang når man er overbevist om at man vil vinne. Jeg tror sjansen for en seier er liten. Staten kan anklages for å være ufølsom og brutal, men så vidt jeg har forstått er det ikke gjort noen formelle feil i denne saken.

Det er statens fagorgan Kunst i offentlige rom, Koro, som har hatt ansvaret for å gjennomføre konkurransen. De skal også stå for byggingen, og i radioreportasjen uttrykte Koros direktør Svein Bjørkås at et stort flertall har ønsket minnestedet: «At en liten gruppe kunstkjennere og kritikere har synspunkter som avviker fra det går jeg ut fra ikke er særlig tungtveiende i denne sammenhengen.» sa han også. På min Facebook-side karakteriserte kunstner Tor Inge Kveum ham for dårlig forståelse av demokratiets spilleregler: «Overkjøringen av det han kaller et klart mindretall, er særdeles ille. Et utviklet demokrati kjennetegnes av at de styrende både ønsker og klarer å ivareta minoritetenes interesser på et forsvarlig vis. Det har KORO åpenbart problemer med», skriver Kveum.

Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanners valg av tidspunkt for å offentliggjøre beslutningen om å bygge minnestedet manglet finfølelse. Å gå ut med beslutningen midt under terroristens rettssak mot staten var usedvanlig umusikalsk. Da resultatet av konkurransen ble offentliggjort i februar 2014 var planen at minnestedet skulle stå ferdig 22. juli 2015. Beslutningen om å bygge ble utsatt da protestene kom. I stedet for å tvinge frem en gjennomføring i løpet av året som kommer ville statsråden gjort klokt i å utsette beslutningen ennå noen år.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Tiden leger alle sår. Det er en floskel, men den har en kjerne av sannhet. Smerte og sorg vil aldri forsvinne helt. Med tiden vil opplevelsen dempes hvis du greier å bearbeide den, snakke om den og dele den med andre. Jeg kommer aldri til å glemme opplevelsen av å delta i debattprogrammet Aktuelt på NRK 2, der jeg stod ansikt til ansikt med talsmannen for naboene, Jørn Øverby. Hans smerte berørte meg. Men det kommer et tidspunkt for alle der du må gi slipp og avslutte striden.

Denne striden dreier seg om hvorvidt et mindretalls opplevelse skal få styre flertallets behov for et minnested. I radioinnslaget sa professor i kunsthistorie ved Universitetet i Bergen, Siri Meyer, dette: «Det er jo ikke uvanlig at naboer protesterer mot forslag om nasjonale minnesmerker. Det skjedde også i USA etter 11. september-angrepene. Jeg forstår ikke at naboene skal få en så stor bestemmelsesrett i en sak som er et nasjonalt anliggende».

For å vurdere grunnlaget for min tvil har jeg gått tilbake til Jonas Dahlbergs vinnerutkast. Det er fortsatt like sterkt. Han har sagt seg villig til å bearbeide forslaget. Jeg mener det ikke nødvendigvis vil bli så dramatisk som vi tror. Bildet som har formet vårt inntrykk viser skjæringen gjennom fjellet sett fra siden. Det er dramatisk, og det gir et presist uttrykk for den brutaliteten terroristen viste. Men vi vil knapt få muligheten til å se minnestedet fra denne vinkelen. På de andre bildene, der vinkelen er mer som vi vil oppleve minnestedet, sett på avstand fra land, er skjæringen gjennom odden mindre synlig. Jeg tror ikke at effekten vil bli så dramatisk som mange tror nå. Hverken for besøkende eller de som bor der fast.

Dagsavisen på lederplass: Minnesmerket vil på en sterk og vakker måte minne oss om dem som ble frarøvet live

Motstanderne sier at minnestedet vil minne dem om traumene hver eneste dag. Ja, det kan være. Men Utøya ligger der og gjør det samme. Hver eneste dag. Jeg mener at minnestedet faktisk vil, i motsetning til hva kunsthistoriker og spaltist i Klassekampen, Tommy Sørbø, sa i radioinnslaget, ha en helende og terapeutisk funksjon. Å oppsøke odden og gå gjennom tunnelen til åpningen i skjæringen vil kunne bli en god opplevelse. Samtidig vil minnestedet minne oss om den umenneskelige brutaliteten terroristen utviste. Det vil gjøre vondt. Det er nettopp det som er meningen. Jeg håper og tror at også naboene på Sørbråten vil oppleve minnestedet som en plass for smerte, refleksjon og fremtidstro – når den tid kommer og minnestedet står ferdig. Om det blir i 2017 eller i en mer uviss fremtid.

Mer fra Dagsavisen