Annonse
Helle Haugsgjerd (til venstre) med Helle Haugen og Terje Strømdahl i «Hvem har æren?» på Oslo Nye Centralteatret. FOTO: GISLE BJØRNEBY/OSLO NYE

Ufarlig farse om æresdrap

En slett gjennomført farse blir ikke bedre av at tematikken er viktig. Dessverre.

Annonse
Kultur

 

3

TEATER

«Hvem har æren?»

Av Ibrahim Amir

Regi: Kim Bjarke

Scenografi: Milja Salovaara

Med: Terje Strømdahl, Ine Marie Wilmann, Trond Høvik, Helle Haugen, m.fl.

Oslo Nye Centralteatret

I «Hvem har æren», en svart svir av en satire over den patriarkalske kontrollen et mannssamfunn øver over kvinner, levnes det ikke tvil om at æresdrap er noe vi skal ta på alvor. Humoren i syriske Ibrahim Amirs dramatikk, skrevet på tysk i Aleppo-flyktningens nye hjemland og oversatt av Øyvind Berg, blir en avvæpnende vei inn til den uhyggelige kjernen som er målet til to fedre og deres sønner som har kommet sammen til et rådsmøte i den enes leilighet.

De fire er som rivaliserende hvalrosser i et gitt hierarki, de brysker seg, forteller historier om mannlig rivalisering, lar en pistol gå på rundgang mens de sirkler rundt kveldens formål. Hvem skal drepe husvertens datter for å gjenreise familiens ære? Hun stakk av med en annen og levde sammen med han inntil ektemannen – vertens svigersønn – innhentet dem, skjøt elskeren og fraktet ektefellen hjem. Nå er det opp til kvinnens far og hennes bror å ta livet av henne. Hennes mor sitter stilltiende og hører på, skreller poteter.

På flere vis er tematikken tabubelagt, ikke minst fordi den er vanskelig å få innsyn i for utenforstående til de miljøene hvor tvangsekteskap, æresvold og -drap er reelle faktorer. Det gjelder også i Norge. I stykket understreker Amir gjennom alle lagene med stadig mer utagerende satire at holdningene må endres fra innsiden, som når kvinnens høyt utdannede bror forsøker å argumentere for at drap ikke er utveien. Likevel gjør han ikke noe konkret for å hindre et eventuelt æresdrap. Slik løfter Amir fram kompleksiteten.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Når Kim Bjarke setter opp stykket i Oslo blir det et apropos til den åpne debatten rundt æresvold og kvinnekontroll, mye takket være sterke unge kvinner som med risiko for seg selv har brakt tematikken ut fra de lukkede miljøene og inn i offentligheten. Noen av dem har gitt sin stemme til «Hvem har æren». Ikke minst har Deeyah Khans Emmy-vinnende film «Banaz: A Love Story», om æresdrapet på en 21-årig kurdiskbritisk kvinne, åpnet øynene til en hel verden. I «Hvem har æren» ufarliggjør humoren det rommet man ellers neppe kunne gått inn i. Målet er å kle av det absurde i mennenes kjekling om hva det vil si å være mann og hvordan man regner seg fram til hvem som har mest ære, helt til de ligger på gulvet, som sårede dyr, baskende og avkledd all verdighet i forsøket på å opprettholde sin manndom. Humoren skal også ramme kvinnene som stilltiende bøyer seg for den umenneskelige skikken, og offentlighetens unnfallenhet. Heller ikke den vestlige mannsrollen slipper unna.

Terje Strømdahl og Trond Høvik spiller de to patriarkene, Helle Haugen er moren, Pål Rønning og Petter Vermli henholdsvis ektemann og bror. Ine Marie Wilmann som «Kvinnen», stykkets ansikt utad, får i likhet med flere øvrige roller liten spilletid. Scenografien er enkel, fra de symbolsk kommer opp på scenen i mørket med noen sparsommelige møbler før det nesten nakne rommet bades i et goldt lys. Det er et rom uten glede, om den da ikke er besk som svovel, mens latteren ligger i intensjonene, og de er gode.

Les også: Ler av æresdrap og machomenn

Stykket i seg selv er absurd blottstillende, men Bjarkes regi og oppsetningen som helhet slamrer som en av de mange dørene som fyker opp i en farseform som føles datert, plump og mer til hinder for å forstå enn den er åpnende og avslørende. Det oppjagede tempoet er høyt og høylytt, noe som ikke er til hinder for stor humor og formidling om timingen sitter. Det gjør den ikke her, spesielt er den første delen haltende, mens den andre er preget av sololøp. Mangelen på konkretisering av familienes opphavsland eller kultur er med på å forflate stykkets farlige understrømmer, og gjør at iscenesettelsen av machokultur spriker ytterligere i møtet med «norsk» farsekomikk. For eksempel blir noen av harangene med nedverdigende banneord og karakteristikker levert som påklistrede merkelapper, uten kjerne i hvilken kultur de nå skal speile. Det beksvarte alvoret får ikke feste før forestillingen går av hengslene i vold framstilt gjennom smådasking og sølvplettfat i pannebrasken, spykomikk, raljerende selvmedlidenhet og tullespråk i en sekvens der politiet kommer inn som snillismens dumskaller etter klager om kvinneskrik.

Formålet er en ting, men fungerer det ikke fullt ut som teater og satirisk underholdning, når man ikke til målet. I programheftet framholdes det at man håper noen av de sinte unge mennene som er fanget i denne kulturen kommer og ser hvor absurd den er og kanskje blir inspirert til å gjøre noe. Det er heller tvilsomt at det vil skje. «Hvem har æren?» er blitt en farse litt under det jevne, i presentasjonen forkledd som en svart komedie om et viktig tema, men som kneler under haltende løsninger og blind tro på farsen som formidlende teater.

Annonse