Kultur

Ubehagets fascinasjonskraft

Det er ikke hyggelig, det Vanessa Baird viser på Kunstnernes Hus. Men det er utrolig bra. Så bra at hun konkurrerer med Hokusai.

Bilde 1 av 3

UTSTILLING

Vanessa Baird

«You Are Something Else»

Kunstnernes hus, til 28/1

Anmeldt av Lars Elton

Dette er min utfordring til deg: Hev deg over det faktum at du skal se erigerte peniser, utbrettede kjønnsåpninger og rumpehull, bæsjsprutende kvinner og runkende menn, knulling og incest. Glem at du helst ikke vil møte et stort antall druknende flyktninger og tomme redningsvester. For det er dette Vanessa Baird (født 1963) viser deg i den høyre overlyssalen på Kunstnernes Hus.

Men det er ikke sjokkeffektene som er det vesentlige ved Vanessa Bairds kunst. Det er heller ikke viktig at den kunstneriske innsatsen er ekstremt imponerende. Overlyssalen er fylt med 56 brede, fem-seks meter høye papirpanel. De strekker seg fra gulv til tak og fyller så å si alt av tilgjengelig veggplass. Alt er tegnet for hånd med pastellkritt, en teknikk som er skjør for ytre påvirkning. Det skal, med andre ord, lite til før noe går galt, og et helt ark må kastes. Så den maratoninnsatsen som ligger bak er så imponerende at ord ikke strekker til.

Essensen av den overveldende opplevelsen befinner seg et helt annet sted. Den dreier seg om at kunsten er vakker selv om innholdet kan oppleves frastøtende. Den dreier seg om å se og erkjenne livet slik det faktisk er. Det innebærer at vi må erkjenne noen ubehagelige fakta: At de kroppene vi går rundt i har en fysisk dimensjon som vi ikke unnslipper. At bæsj og tiss kommer ut av kroppen hver eneste dag. At seksualiteten er sterkere enn fornuften («kan være» ville vært mer politisk korrekt å si). At biologien og instinktene lever side om side med kulturen og siviliseringen. At flyktningstrømmen er noe vi MÅ forholde oss til.

Det hører med at kategoriene knulling og incest (som jeg ramset opp i innledningen) egentlig ikke forekommer i den enorme installasjonen. (… hvis du ser bort fra noen kvinner som får et helt hode stukket opp bakfra, da.) Men det tror jeg ingen hadde tenkt på hvis jeg ikke hadde påpekt det selv. Det er tilforlatelig å inkludere de to kategoriene fordi det er ubehaget ved menneskenaturen som er Vanessa Bairds anliggende. Det at vi hver dag må kvitte oss med kroppens avfall; at vi må skifte bleier på barn og gamle; at vi må gå ut for å kaste bæsjebleier og annen søppel. Slik setter hun opp et speil for oss som kan virke direkte ubehagelig. Men det er utrolig fascinerende på samme tid.

Tegningene er så spekket med detaljer, figurer og handlinger at du kan oppholde deg her lenge og enda lenger og stadig oppdage nye ting. Tegningene er fulle av referanser; til (barnlig) populærkultur (for eksempel Svampebob og Smurfene); til litteratur og myter (for eksempel figurerer Karl Ove Knausgårds «Min kamp» tre steder, én av dem har volum åtte!); til kunst (du finner minst én Munchsk solnedgang); og til livet selv. Etter hvert som du ser på overfloden av detaljer lar du deg (kanskje) ikke affisere av at en kvinne har hengt seg fra et tre, eller at tarmer fyller store deler av bildene. For ja, det er befriende å se på billedlige fremstillinger av ting vi ikke liker når det er gjort med en så naken og enkel ærlighet. Jeg tror denne utstillingen er ypperlig egnet til å se sammen med barn. For de vet hva bæsj og tiss og forkommenhet dreier seg om.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Vanessa Bairds visuelle univers er ulikt noe annet. Hun har en høyst personlig strek og en kraftig fargebruk. Hun er en mester med tegneredskapene. Og hun har gjennom år bygget opp en visuell verden der den borgerlige familieidyllen strippes for alle pretensjoner om å være vellykket. Det er betegnende at midt i kaoset henger et stort svart-hvitt fotografi av kunstnerens mormor og oldemor, i et høyborgerlig stueinteriør der teservering, oppsatt hår og rysjekapper på lenestolene er de dominerende inntrykkene.

Halvparten av de 56 panelene er bølgestudier med og uten flyktninger. De minner meg om den japanske tresnittmesteren Katsushika Hokusai (1760–1849), selv om både teknikk og detaljering er forskjellige. Men det er noe ved den dynamiske oppbyggingen av bølgemotivene som har en resonans til Hokusais måte å bygge opp motivene på, slik vi ser det i hans mesterverk «Den store bølgen ved Kanagawa».

Først og fremst dreier dette seg om tegnekunst av ypperste klasse. Vanessa Baird slutter aldri å fascinere denne betrakteren. At hun de senere årene har fått det for seg at uendelig store formater er tingen, bidrar bare til økt begeistring. Men det har også ført til kontroverser. Diskusjonene gikk høyt i 2013 da hun leverte sine utsmykkinger til regjeringskvartalet i Oslo. Ett av arbeidene ble nektet oppført på grunn av frykt for sorg- og angstreaksjoner hos de ansatte. Det refuserte verket ble siden vist på Kunstnernes Hus, og henger nå i lokalene til Norsk kulturråd. I 2015 vant hun Lorck Schive Kunstpris, med Norges største prisbeløp, for verket «I don’t want to be anywhere, but here I am». De 25 panelene ble laget til kandidatprisutstillingen, og er nylig kjøpt inn til Trondheim kunstmuseums samling. 18 av panelene inngår i utstillingen på Kunstnernes Hus. De 38 andre er laget til denne utstillingen. Jeg bøyer meg i støvet.

Mer fra Dagsavisen