Tysk humor på Europa-kartet

– Det finnes en rekke gode tyske filmer, men ærlig talt finnes det ikke mange komedier blant dem. Det pussige med «Toni Erdmann» er at om du ser den alene på nettbrettet kan den like godt oppfattes som en veldig trist film. Hele handlingen bygger på en desperasjon som både faren og datteren i filmen føler, men det er nettopp gjennom smerte og tristesse at den beste humoren oppstår, sier Maren Ade til Dagsavisen.

Siden premieren på «Min pappa Toni Erdmann» på filmfestivalen i Cannes, der den var storfavoritt til Gullpalmen og fikk hele byen til å gapskratte, har filmen gått sin seiersgang både blant kritikere og publikum. Allerede ligger den på topp på flere årsoppsummeringer, og den regnes som en soleklar Oscar-kandidat. Kommende helg har den merkverdige komedien norsk førpremiere på kino, samtidig som den kan innkassere alle fem hovedprisene – skuespillerprisene til Sandra Hüller og Peter Simonischek inkludert – under European Film Award, Europas svar på nettopp Oscar. Alt takket være historien om en far og hans voksne datter som prøver å finne sammen igjen i et Europa der også det menneskelige klimaet hardner til.

Kommentar: Når juryen svikter (Mode Steinkjer)

Ikke påtatt

– Jeg forsøkte å skape noe av den samme følelsen som du har i klassiske forvekslingskomedier som «Tootsie» og i de geniale komediene til Charlie Kaufman, sier Ade da vi treffer henne i Cannes.

Hun peker spesielt på Kaufmans kultfilmer «Being John Malkovich» og «Evig solskinn i et plettfritt sinn», som hun mener er store komedier uten å være påtatt morsomme.

Filmens Winifred er ensom og alene, og vil gjøre et forsøk på å gjenopprette kontakten med datteren Ines, som nå er en voksen, emosjonelt tilknappet, ulykkelig og selvsentrert nedbemanningskonsulent i et stort hodejegerfirma i det postkommunistiske Bukarest. Faren har kun et hjelpemiddel, et «humorrepertoar» som Ade kaller det, en overdreven evne til såkalte «practical jokes» som datteren pleide å elske da hun var liten. Filmens tittel er en av figurene faren forvandler seg til, en voldsom mann med løstenner, stor parykk og et ego som når langt i møte med det kyniske finansmiljøet datteren tilhører. Sjelden har komplett uventede hendelser, hvite løgner, Whitney Houston, nakenhet og emosjonell sparring vært så pinlig på film.

– Jeg er veldig glad i enkelte av Lars Von Triers filmer, andre av dem liker jeg rett og slett ikke. «Melancholia» likte jeg veldig godt, og selvsagt «Idiotene». Den er et godt eksempel på kreativ bruk av nakenhet på film, som ogå er viktig for hvordan jeg bokstavelig talt kler av rollefigurene i en nøkkelscenene i «Min pappa Toni Erdmann», sier Ade, og legger til: – Jo mer seriøs handlingen er for de involverte, jo morsommere blir det for den som ser på. Det må føles eksistensielt. For at en komedie skal fungere må den inneholde et ekte drama.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Løstenner

Ade har selv har skrevet manus, blant annet inspirert av sin egen far.

– Jeg innrømmer at Winifred er inspirert av min egen far. Pappa hadde en helt særegen form for humor, la oss kalle den bredspektret. Det med løstennene for eksempel var noe også han benyttet seg av så ofte han kunne, om ikke i så intens grad som Toni Erdmann. For mange år siden ga jeg faren min det første settet med løstenner, jeg syntes det var morsomt og interessant hvilke situasjoner han valgte å bruke dem i. Og han brukte dem så ofte at jeg faktisk måtte kjøpe nye sett til han. Akkurat det har jeg tatt inn i filmen, men det meste annet er oppdiktet. Winifred er ikke min far og jeg er ikke Ines, sier hun, og innrømmer at hun var redd for at humoren ikke skulle fungere etter intensjonene.

– Da vi var i Bukarest under innspillingen beklaget jeg overfor produsenten min og sa at det ville bli en utrolig alvorlig film, ikke en komedie i det hele tatt slik jeg hadde solgt den inn som. Det var slik jeg følte det. Men alle komedier behøver en kjerne av alvor, sier den tyske filmskaperen, som debuterte sju år forut for «Toni Erdmann» med prisbelønte «Alle Anderen».

Rollespill

– Jeg er interessert i rollespill. Jeg kan identifisere meg med Ines i måten hun forsøker å være sentrum i sitt eget liv. Hun har en jobb der hun i stor grad må spille en rolle, både overfor kollegene og klientene, og jeg gjorde mye research på finansmiljøene hun arbeider innenfor, på bemanningsfirmaer og hvordan de fungerer. Det ble ganske snart klart for meg at de har et helt spesielt sett spilleregler å forholde seg til. De ser på arbeidet de gjør som noe utelukkende godt, fordi de bidrar til at firmaer overlever. De nekter å innse den smerten de påfører enkeltindividene som blir tvunget til å gå, sier Ade, som ville at handlingen skulle ligge så tett opp til virkeligheten som mulig. Det inkluderte også måten ambisiøse kvinner behandles på i mannsdominerte miljøer.

– Jeg opplever at menn har en sjargong overfor kvinnelige kolleger som de aldri ville brukt overfor sine mannlige. Toni Erdmann-figuren som faren finner opp som en del av rollespillet med datteren ga meg muligheter til å utforske realismen, som ligger som en rød tråd i hele historien. Det handler ikke om Toni Erdmann, men om mannen og mekanismene som skjuler seg bak rollefiguren, og hvordan de fungerer overfor datteren. Alt lå i manus, men vi var hele tiden åpene for innspill og spontanitet fra skuespillernes side. Det var ganske likt hvordan man terper på et teaterstykke, men når den endelige scenen skulle i boks var det veldig kontrollert fra min side, sier Ade.