Scene

Tygger på de store spørsmålene

Jonas Corell Petersen utropes som en av sin generasjons mest lovende teaterregissører. I kveld er han klar for urpremiere på eget stykke. Det er tid for eksistensielle spørsmål ved Nationaltheatret.

- Jeg opplever at de store spørsmålene ikke kan besvares, men at de kan stilles slik at meningen ligger i å stille dem, sier regissør Jonas Corell Petersen. I kveld er det klart for urpremiere på «Vi tygger på tidens knokler», et stykke han selv har skrevet i samarbeid med skuespillerensemblet Ole Johan Skjelbred, Olav Waastad, Espen Alknes og Sigurd Myhre.

- Jeg har heldigvis ikke noen svar. Men jeg har kommet til at jeg kan stille spørsmålene mer presist, sier Petersen.

 

Leter etter meningen

Petersen beskriver stykket som essayistisk forstått slik at det blandes poesi, hverdagsliv, humor og alvor i tilnærmingen til de store spørsmålene. Fire unge mennesker møtes på et 40 dagers seminar, der de snakker om alt mulig, som ensomhet og hagehold. De tar gjørmebad, spiller gitar og danser.

- De leter etter en mening, og hvor de er i den store sammenhengen. De undrer seg over meningen med livet, og de store spørsmålene man ikke kan svare på, men som likevel er der, enten man vil eller ikke, sier Petersen.

Siden han avsluttet registudiet på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), er Petersen, som egentlig er fra København, blitt utropt til en av de mest lovende regissørene i sin generasjon. I fjor regisserte han Schillers «Røvarane» ved Det Norske Teatret, og han har vært Heddaprisnominert for oppsetninger både ved Det Norske Teatret og Nationaltheatret.

 

Mennesket og naturen

I arbeidet med teaterklassikere har han jobbet med eksistensielle spørsmål på teaterscenen før.

- Jeg tenker at det er viktig at jeg ikke er redd, men kaster meg ut i dette, og lager noe som handler om noe annet enn parforhold og familieliv, selv om det også er relevant for meg. Jeg har et behov for å stille de store spørsmålene, sier Petersen.

Teaterteksten er blitt til gjennom ti måneder med arbeid og workshops.

- Jeg har skrevet en del, prøvd det ut med en eller flere av skuespillerne av gangen, og noen av tekstene er også utviklet sammen med skuespillerne, sier Petersen. Blant de sistnevnte er en sekvens om hagestell, forteller Petersen.

- Her har vi jobbet med ideen relasjon mellom mennesket og naturen. Hagen er en fin metafor, både når det er snakk om de hengende hager i Babylon og å holde en gressplen fin. Naturen har vidt forskjellige uttrykk, og det handler mye om sivilisering av naturen, sier Petersen.

 

Frykten

Han er usikker på om man kan si at stykket egentlig har en handling.

- Det er en utvikling og en prosess, men dette er ikke en historie der man prøver å finne morderen eller hvem som får hverandre til slutt. Det handler om å se verden ovenfra, som når man stiger opp i en luftballong og får et nytt perspektiv, sier Petersen.

De fire som møtes i stykket stiller spørsmål rundt menneskets utvikling de siste tusen årene.

- Jeg tror man har et behov for å få en forbindelse med sin fortid. Det kan være at man vil tilbake til naturen, men også til sivilisasjonen som var for lenge siden. Kanskje handler det om et ønske om å komme tilbake fra det forferdelige og få fri fra seg selv og omgivelsene, sier Petersen.

Den siste ukas hendelser i Paris har festet seg i bakhodet til Petersen og skuespillerne.

- Stykket er jo laget før dette skjedde, men på en eller annen måte henger det nok sammen med hvordan vi behandler frykt og hvordan vi kommer overens med egen frykt, om det er for terror eller andre ting.

Mer fra Dagsavisen