Annonse
TV 2 velger å sende serien samtidig med TV3s norske advokatdrama, men det er ikke noe poeng å velge «Frikjent 2» framfor «Aber Bergen».

Skyldig etter uttalen

Er morderen i Lifjord han sørlendingen i familien, eller han forhåndsdømte bygdesønnen som snakker tåsensk. Dialektene er ikke det eneste som skurrer høyt i «Frikjent» sesong to.

Annonse
TV

 

2

DRAMA

«Frikjent 2»

TV 2, torsdager

«Frikjent» var en velkommen suksess for TV 2 i fjor, så stor at kanalen ba manusforfatterne Siv Rajendram Eliassen og Anna Bache-Wiig skrive en fortsettelse. Det burde de ha takket nei til. Her har de ikke bare en suksess å følge opp, men også en ganske kontant avslutning på sesong 1 å fortelle rundt. Det kunststykket har de ikke klart.

Sesong 2 forteller at «Frikjent» burde sluttet med klimakset vi faktisk ble servert i finalen av sesong 1. Den var en effektiv og dramatisk ende på alt, et klimaks som ga seerne svar på hvem som drepte Karine i Lifjord for 20 år siden. Trodde vi.

Den slutten var så kontant at denne fortsettelsen må bruke halvannen time og to episoder, minst, på å bortforklare og sannsynliggjøre hvorfor dette ikke var slutten, at den dramatiske finalen på ingen måte ga svar på drapsgåten i Lifjord likevel. Her fortelles vi at morderen (kanskje) ikke var morderen, at tilståelsen ikke var noen tilståelse, og at da vedkommende skjøt seg etter å ha tilstått, var det såpass til streifskudd at karakteren er fullt kapabel til å beholde sin rolle i det videre dramaet også.

Det litt desperate forsøket på en snuoperasjon virker mest insisterende, så konstruert at historien framstår verken plausibel eller spesielt gripende. Her roper til og med karakterene selv oppgitt at «NN tilsto jo!». Nettopp.

Her rygges det altså i større fart enn i «Børning», i en snuoperasjon like troverdig som at Nybakken, Otto Jespersens karakter i bilkomedien, ikke var dau likevel så han kunne være med i oppfølgeren også. Den store forskjellen er at «Frikjent» ikke er rølp.

At Lifjord-universet byr på dialekter fra hele Norge – innenfor en og samme familie – var en side av «Frikjent» sesong 1 som det var lett å henge seg opp i. Hvordan kan en mann snakke kav sørlandsk, når både faren hans og datteren hans er østlendinger? Og hvorfor snakker hovedpersonen Aksel en mer forfinet Oslo vestkant-sosiolekt enn den karslige broren hans, som har en røffere Torshov-uttale. Mer absurd blir alt sammen når begge gutta skal være fra en vestlandsbygd. Dette er sånt som får det til å skurre temmelig høyt i et drama som insisterer så veldig på å være realistisk og bli tatt på dødsens alvor.

Problemet er at det er enda lettere å henge seg opp i dialektkaoset i sesong to, når karakterene ikke gjør stort annet enn å prate, og prate, og prate.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Så lenge denne historien handler så mye om å forklare at alt som skjedde i sesongfinalen ikke var riktig likevel, blir historien stående og slure på tomgang for lenge. Spenningen og den nerven man streber etter å skape blir fraværende. Det hjelper heller ikke at en utydelig karakter fra sesong 1, den trøtte lensmannen, med ett er både stråmann, potensiell intrigemaker og førsteelsker i en og samme uniform. Eller er han nå det, mon tro?

Her er det så mange finurlige vendinger at «Frikjent 2» etter hvert havner i «Hotel Cæsar»-land. Krimdrama blir såpe når opprørte følelser, hemmeligheter og lureriene aldri er langt unna. Samtidig har hovedpersonen Aksel visst helt glemt at han er far – hvis det ikke er sånn at vi bare skal akseptere at sønnen hans er skrevet ut av manus av budsjetthensyn. I likhet med alle ungdommene utenfor gatekjøkkenet i Lifjord, de som snakket østlandsdialekt, er han søkk vekk. Det skal gutten bare være glad for.

Annonse