Punk i bilder

4

TV-SERIE

«Punx»

4x 30 min

NRK2, onsdager 20.45 fra 25/11

Hva er punk? Filmskaper og dokumentarist Thomas Robsahm stiller spørsmålet uten egentlig å få noe godt svar, i denne til sammen to timer lange dokumentarserien om punken i Norge. Kinoversjonen ble vist i helgen, og TV-versjonen starter på NRK2 i kveld. Den utgjør et severdig supplement til høstens retrobølge av bøker om norsk rock, Raga-boksen, deLillos-konsertserien – som alle kan spores tilbake til begynnelsen her: «Elektrisk» av Kjøtt er vignettmusikken på Robsahms serie, og bandet blir fremhevet som selve starten på norsk punk.

LES LYDHØRT: Tidlig i 1980 forandret norsk rock seg fullstendig (Geir Rakvaag)

Selv om norsk rock nå risikerer å kveles under vekten av sin egen historie, er det viktig at dette stoffet behandles såpass grundig av NRK. «Punx» minner også om hvor betydningsfull NRK-serien «Norsk rock historie» var for et tiår siden. Den har dannet skole. Robsahm vil vise både hva punken var, musikalsk og sosiokulturelt, og hva den førte til. Via norsk rocks fire store på 80-tallet, hardcore og subkulturer på 90-tallet, fører serien punk-linjene fram til nåtiden. Et femtitall aktører og observatører er intervjuet, og Robsahm har saumfart NRKs arkiver for klipp. Men særlig begynnelsen av serien lider under mangelen på levende bilder. Ingen filmet jo de norske punkbandene. Dermed blir det mye panning over gamle svart-hvitt-bilder. Og mange stillestående snakkende hoder-intervjuer med gamle punkere. Pompøse menn på snart 60 som mimrer om ungdommen – hvor punk er det?

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Utvalget av kilder er det også grunn til å stille noen spørsmålstegn med. OK, Marcel Leliënhof var punker med skinnjakke og hanekam back in the day. Men hvorfor skal Karl Ove Knausgård og Jo Nesbø intervjues i en serie om norsk punk? Ikke var de med da det skjedde, og ikke har de spesielt interessante perspektiver å komme med. Er det punk med kjendiser, liksom? Og er det lov å be om litt mindre Thomas Seltzer i monitor nå? Artikulerte punkere på gatenivå er vel så spennende: «Jeg æ’kke så tilhenger av å vende det andre kinnet til», forteller Mette Line Sandborg i avsnittet som handler om Blitz, det harde 80-tallet, og hvordan punken i Norge utviklet seg til blodige gatekamper med nynazister og politi. Daværende politimester Willy Haugli kommer ikke spesielt godt ut av det her.

Det er tydelig hvor filmskaperens sympati ligger, og det er for så vidt greit: Robsahm var selv aktør i norsk punks randsoner, med de problemstillingene det medfører, rundt kildeutvalg og blindsoner. En av seriens bedre passasjer er den som handler om kassettkulturen, der Robsahm selv var aktiv. Mens musikkjournalist og bransjeaktør Tom Skjeklesæther i sin anmeldelse av serien kremter forsiktig og etterlyser Halden-miljøet, som han selv var en del av. Det går an å være enig med ham. Ti minutter med Kvelertak og Honningbarna og ingenting om Young Lords eller Saturday Cowboys – det blir rart i en serie med norsk punkhistorie, som ellers beveger seg Norge rundt.

Det er fint at Robsahm vil bruke tid og plass på mer enn fortid, men mange av bandene som her brukes som aktuelle eksempler på punk-ånd, har noe bakstreversk og vagt latterlig over seg. Punk er en holdning, som forfatter og aktivist Susanne Christensen viser i forrige ukes punkbok «En punkbønn». Punk er ingen religion, som Johnny Rotten sa, da han var med i «Sønner av Norge» (2011), som altså ikke var en dokumentar, men en dels ufrivillig komisk komedie, den brukes likevel som bildemateriale flere ganger her, i mangel av noe annet. Serien munner ut i – for å avsløre slutten – at punk kan være alt og ingenting, en bankmann kan ha punk inni seg, punk er slags menneskelig drivkraft, det handler visst om å være seg selv. Da mangler serien bare Kathrine Aspaas’ «rosapønk», eller heller: Noen tydeligere, mer radikale grep.

[ Les flere TV-anmeldelser her! ]