Annonse
Peter Verås (Jon Øigarden) og Mathiesen (Nils Ole Oftebro) er med også i Mammon 2. VG-journalisten havner nok en gang i en situasjon der han raskt blir en del av saken, snarere enn å dekke den. FOTO: NRK

Maktkamp med forhøyet innsats

«Mammon 2» høyner innsatsen ved å flytte handlingen til det absolutte toppsjiktet av det politiske Norge helt fra starten av.

Annonse
TV

 

5

TV-DRAMA

«Mammon – sesong 2»

Av Gjermund og Vegard Stenberg Eriksen

Regi: Janic Heen, Cecilie Mosli, Roar Uthaug og Pål Jackman

NRK1, søndager

At vel så mye står på spill i sesong to som i finansskandalen i første sesong, gjør sammen med mer gjennomarbeidet manus og bedre driv i regien, sitt til at «Mammon 2» blir en av de mest tettpakkede, norske spenningsseriene vi har sett. Samtidig lener serien seg på noen forbilder innen «nordisk noir», ikke minst i måten hver episode har sine egne historier i tillegg til den gjennomgående historien, og i den nådeløse opptrappingen mot en «cliffhanger», eller en avslutning med hendelser som oppsummerer på en snedig måte. At handlingen nå flyttes helt inn i regjeringskontorene, gjør at serien kan beskrives som en krysning av «Broen» og «Borgen», samtidig som «Mammon» har noe unikt i den sentrale rollen som media spiller i serien. VG-journalisten Peter Verås (Jon Øigarden) havner nok en gang i en situasjon der han raskt blir en del av saken, snarere enn å dekke den.

Denne gangen kan det virke som om han vet litt bedre enn sist når han faktisk må holde seg i bakgrunnen, og dermed tar det litt tid i første episode før han blir fremtredende. Til gjengjeld har første episode en annen tornado av en råtass-journalist i Thorgrim Hammern (Pål Cristian Eggen, som etter flere gode teaterroller nå kan bli å regne med som filmnavn også). Ikke bare varsler han en stor avsløring, i tillegg gjør han livet surt for hele redaksjonen ved den ubehøvlede måten han gjør seg selv til midtpunkt på. Det er likevel ingen avsløring at VG-kollegene snart blir kvitt råtampen. Allerede åpningsscenen viser nemlig at den kyniske nyhetsjegeren blir første offer i «Mammon 2». Så går handlingen tilbake 17 timer, og opprullingen av en usedvanlig begivenhetsrik nyhets­dag preger første episode.

Det er ikke bare i VG-redaksjonen at konfliktnivået er høyt, det er det også i regjeringskvartalet. Et «Brennpunkt»-intervju med sperrefrist blir lekket, og avdekker en bitter strid mellom statsministeren (Trond Espen Seim) og finansministeren (Ingar Helge Gimle). Maktkampen tar intriger og personlige agendaer til et nytt nivå, med et strømlinjeformet apparat av rådgivere klare til å dekke over det meste. Journalist-drapet er det første av en serie drap og attentater som snur opp ned på hverdagen, også for de mest garvede av rådgiverne og mediefolkene. Ikke minst når attentatet som først framstår som et IS-drap, heller ser ut til å ha en forbindelse til norske ekstremister.  

«Mammon 2» har lært av «Borgen» at man kan skape en troverdig versjon av topp-politikken så lenge man gir et helhetlig bilde av politikerne. Trond Espen Seims statsminister Michael Woll blir en troverdig karakter fordi han ikke kun tegnes gjennom sin rolle i maktkampen, men også med de utfordringene det innebærer å være enkemann og alenepappa. Finansministeren (Gimle) sin «skaphomo»-tilværelse er derimot litt mer karikert.

Anmeldelsen er skrevet på grunnlag av de første fem episodene (av totalt åtte). Med det utgangspunktet kan man trygt si at flere norske skuespillere viser nye sider av seg selv i serien. At Pål Christian Eggen er et ubehagelig stormvær av en nyhetsjeger-journalist i første episode er allerede nevnt. Anders Danielsen Lies teflonbelagte strateg av en politisk rådgiver viser at denne skuespilleren kan gi et fascinerende ambivalent preg til karakterer som i utgangspunktet er skrevet mest for å fylle den «sleipe» rollen.

Trond Espen Seim gjør en fin balanse mellom proff politiker som forsøker å holde på visjonene, selv om han suges opp av makten, og den mer rådville privatpersonen og alenepappaen. Mest fascinerende i seriens medieunivers, er likevel samspillet mellom Jon Øigarden og Nils Ole Oftebro. Man aner konturene av noe som en gang har vært et elev-mentor forhold, men der rollene nå er byttet. Den eldre er nå han som må bevise at han ikke er akterutseilt, han er den som har gått seg vill i etikken der dette vanligvis heller er en fare for de yngre. Øigardens Verås gir den eldre kollegaen noe mer slakk enn han ellers vil gi, men man aner at det finnes en grense.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Den første «Mammon»-serien fikk en del kritikk for manglende troverdighet i skildringen av det indre liv i norsk media og politikk. Det er ikke fritt for en og annen dramatisk linsens i sesong to også. Når det gjelder media så er i alle fall serien rimelig realistisk hva angår moderne arbeidsmetoder. Det finnes drittsekk-journalister her, men de er på ingen måte aksepterte i mediemiljøet. Tvert imot kan man nesten si at serien har litt for mange scener der de etiske retningslinjene påpekes, selv om også disse scenene stort sett veves inn i handlingen på en måte som ikke skader fremdriften.

Dette er trolig slikt som først og fremst vi mediefolk legger merke til. Publikum ellers vil få en serie med drivende spenning og stadige overraskelser, en moderne «nordic noir»-form og flere spennende karaktertegninger, men også noen karikaturer. Når serien er halvveis, så har «Mammon 2» fortsatt muligheten til å bli den aller beste norske spenningsserien. Men man kan også ane muligheten av at den topper litt før halvveis.

Dagsavisens kommentator Hege Ulstein er bidragsyter på manussiden på «Mammon 2». På grunn av dette har en frilanser utenfor avisen fått i oppdrag å anmelde serien.

Annonse