Humortokt i grov sjø

4

TV-DRAMA

«Vikingane 2»

NRK

Premiere i kveld

Vikingene i Norheim har vært på humortokt siden premiere i fjor høst. Serien var ganske morsom, fikk et stort norsk publikum, og den engelske versjonen de spilte inn samtidig med den norske, ble plukket opp av Netflix. Det sikrer serien et nytt og potensielt stort publikum utaskjærs.

Netflix-avtalen gjorde at serien kom på 98. plass på filmdatabasen IMDBs «Top rated TV shows» i sommer (den er ikke der nå lenger). Dette nye kapitlet i vikingsagaen kan bety mer landnåm, i forstand mer norsk TV-medgang ute i verden.

Settingen er den samme, her er det mye norrøn humrologi. Forfedrene våre er fortsatt det voldelige, primitive folkeferdet, samtidig som de er en usikker, konfliktsky og undrende horde. De kan småskravle om drømmer, folkeskikk, stort og smått mens de henger folk på spidd.

Karakterene som ikke ble tatt av dage i første sesong dukker etter hvert opp i skogen en etter en.

Kåre Conradi er Orm, den vanærede høvdingen som stadig på søkeren med tanke på legning. Han er på vei til Roma med Rufus (Trond Fausa Aurvåg), den kultiverte trellen med det fårete uttrykket vi egentlig ikke får se nok av i denne omgangen.

Her er den godlynte, godtroende Arvid (fortsatt glimrende spilt av Nils Jørgen Kaalstad) blitt høvding siden sist, nå utsatt for tre (!) forskjellige kvinners ambisjoner og følelser. Han har best tone med Frøya (Silje Torp), den råtøffe krigeren han kan dra på tokt og voldta sammen med. Den mest underholdende karakteren i sesong to er jarl Varg, en buktende og hvesende høvding framført av Jon Øigarden.

Er han bare morsom, eller litt fryktinngytende? Og er han egentlig med i den samme serien som de andre? Kanskje ikke, men i vikingland anno 791, og i en serie med manus som er litt løst i formen, går det meste an. Jarl Varg er den mest forrykte skikkelsen på TV i høst, en skikkelig skallagrimson og en unik, levende figur i et galleri som med en litt for lik gjeng enfoldige fjomper. Denne jarlen mista begge hendene i forrige sesong, men det betyr ikke at han akter å gi opp jakten på kartet som viser veien mot Vest. Det som høvding Arvid har i sin besittelse. Øigardens karakter tilfører humorshowet litt nerve og den luntende handlingen nødvendig framdrift.

Humoren er underfundig og lavmælt, den baserer seg mye på det absurde møtet mellom vikingenes brutale vesen og deres byråkratiske og moderne tilnærming til alt fra kjærlighetsliv, spisetider og god møteskikk. Det er gøy en stund, men akkurat som i sesong 1 kan situasjonskomikken etter hvert oppleves som en gjentagalse av samme vitsen. Manuset til Anders Tangen og Viafilm-mannskapet er elegant traktert rundt vikingenes dialog, som egentlig kunne vært tatt rett ut av vår tids offentlige samtale. Forskjellen er at dette samfunnet takler følelsen av å bli krenka med sverdslag i skallen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

For vikingene kan også være usikre på meninga med livet, de er redde for å ikke innfri andres forventninger, og kan enkelte ganger føle at plyndring er litt passé, basert på «den forferdelige brutalitetskulturen». Det er det hverdagslige barbariet som er avvekslingen til dialogen, en burlesk vold- og kjønnshumor og fokus på vikingenes ganske avslappa forhold til det å snakke om kjønn, skjære sånne ting av og pynte seg med dem. Det humorgrepet er også velkjent fra tidligere.

En av vikingene som sliter litt i jobbhverdagen, erfarer snart at samtidens ledelse, det vil si jarl Varg, slett ikke er klar for «gå en runde om verdiene», «ha en prosess», og seminar for å få «innspill og innsmett» om hvordan ting i en vikings arbeidssituasjon kan løses annerledes.

Her er det mange statister og ekte vikinglandsbyer, noe som kanskje er resultat av et større budsjett denne sesongen. Men det er ikke fritt for at seriens seks episoder blir en litt lang vikingsaga når man først har catcha humoren.