Annonse
Danny treffer Alex, og mister ham igjen, i den nyskapende thrilleren «Spionen fra London».

Høstens TV-thriller

«Spionen fra London» er dramaserien som klarer å være spennende, rørende og nyskapende på en gang.

Annonse
TV

 

5

THRILLER

«Spionen fra London»

NRK2, premiere i morgen

To menn møtes tilfeldig på en bru grytidlig om morgen. Danny er en ensom og rastløs type, og faller pladask for den mer inneslutta adonis-aktige Alex. Det er starten på «Spionen fra London», en thriller litt utenom det vanlige. Alex er ikke den han utgir seg for, men det får ikke Danny vite før det er for seint.

Danny er heller ikke typen til å følge sin erfarne gamle venn Scotties råd, om å ikke forsøke å finne ut hva som har skjedd. Dermed skremmer Danny opp vesen som liker seg best i skyggene – overvåkere og hemmelige agenter.

– Du tok vel ikke med deg noe fra åstedet av sånt som sentimentale årsaker, spør Scottie.

Det var selvsagt akkurat det Danny gjorde. For ham er det viktig å finne ut om forholdet til Alex var reelt eller skuespill. For e-tjenesten er det viktig at han sitter stille.

Det er kanskje ikke intrigen som gjør at «Spionen fra London» utmerker seg fra hopen av konspiratoriske thrillerserier. Men spennende blir det, og stadig like gåtefullt, etter hvert som Danny famler seg fram i Londons skyggeverden. I motsetning til mye moderne krim bruker ikke serieskaper Tom Rob Smith voldsomme, actionfremmende grep for å skape dramatikk. Denne serien har mer til felles med Hugo Blicks «The Honourable Woman».

Her hviler det en kjølig avstand mellom menneskene. Historien famler seg sakte fram i halvmørke, og den forventer nærmest at du legger bort mobilen og facebook-varslene en hel time for at du skal få med deg alt som skjer. Det er uansett lett å la seg gripe av dette mørke universet. Her er det så mye som er mystisk og spennende, trist og gripende, og den ene episoden etterlater seg et sug for å få fortsettelsen med en gang. Så får det heller være at slutten ikke helt holder samme mål som resten av historien.

BBC-serien er unik i den forstand at den er en spionthriller med homofile hovedkarakterer. Dette er også thrilleren som skildrer kjærlighet mellom to menn som noe fullstendig allmennmenneskelig – altså sånn som forholdet mellom mann og kvinne er blitt framstilt på TV i over femti år. Men sjelden er kjærlighet skildret så sensuelt og fint som her.

Nå er det altså ikke fortellingens hovedpoeng at det er to menn som finner hverandre. Det er som Jim Broadbent selv har sagt: – Dette er ikke et homsedrama, dette er en spionserie hvor det tilfeldigvis er to homofile som kommer ut for diverse hendelser.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Rent visuelt framstiller serien et gråblått, høstlig og lekkert London, et distansert, goldt storbysamfunn hvor enkeltmennesket er ensomt overlatt til seg selv og bare finner varme i andres omfavnelser. Det gjelder spesielt Danny, framstilt av Ben Whishaw som rastløs, søkende, sårbar og kynisk, en klubbvanker-fyr som havner i noe som er for stort for ham. I motsetning til i James Bond-filmene, hvor Whishaw spiller den nye Q, har Danny ingen duppeditter, bare seg selv og sin gamle venn, skaphomse og spionbyråkrat Scottie å stole på,

Scottie spilles av Jim Broadbent, veteranen som alltid hever forestillingen han er med i med noen hakk. Men selv uten ham til stede serveres det dialog så skarp og levende at stillheten fra alt det usagte runger i stua. Når man tror det ikke kan bli mer britisk overklassekjølig, dukker Charlotte Rampling opp som en noe mindre sympatisk morsfigur fra det fjerne.

Serien er blitt så godt mottatt at BBC har ønsket å få en sesong to. Dette har Tom Rob Smith avslått. Det er også en avgjørelse det står respekt av.

Annonse