Annonse
«Nobel» er høstens store norske serie, et spenningsdrama med utenrikspolitisk bakteppe hvor Aksel Hennie har hovedrollen som spesialsoldat Erling Riiser.

Et nobelt forsøk

«Nobel» er som krigs- og fredsnasjonen Norge, preget av behovet for å ta opp mange viktige saker på en gang.

Annonse
TV

 

4

TV-DRAMA

«Nobel»

NRK1, premiere søndag

Serien, som er høstens store norske TV-drama, er et krasjkurs i norsk utenrikspolitikk, men den som hadde forventet et innblikk i Nobelkomiteens indre anliggender blir skuffet. Denne serien er mer actiondrevet, en blanding av krigs- og spenningsdrama som tar seg veldig godt ut rent visuelt, og det bør det vel gjøre med en prislapp på 68 millioner kroner. «Nobel» er serien regissør Per-Olav Sørensen har ønsket å lage i mange år, en samtidig fortelling om samfunnet vårt, om politikk og maktutøvelse. Etter å ha sett en åtte timers forestilling framstår det for meg som om serieskaperen og manusforfatterne Mette Bølstad og Stephen Uhlander har valgt å fortelle en historie, uten å gi en konklusjon som kan oppfattes som en refsende, politisk preken.

«Nobel» er en blanding av krig og spenning, en lekker utseende produksjon med godt driv, få fartshumper og jevnt over gode skuespillerprestasjoner. Slagscene er på linje med det vi er vant til å få fra Hollywood. Dette bør være midt i blinken for «Kampen om tungvannet»-publikummet. Innvendingen må være at serien feiger ut i beskrivelsen av krigens pris og grufulle konsekvens. Vi ser skudd bli avfyrt, men ikke at kula treffer. Her følger vi norske soldater i aksjon i heftige sekvenser som man får støv i munnen av, både dag og natt. Samtidig er fokus på den som skyter, ikke på ofrene.

Her er moderne krigføring gjengitt som heftig action, ganske cowboy, og like lite antikrig som skytesekvensene på et PlayStationspill.

Seriens tittel spiller på Norges rolle som fredsprisnasjon, men henspiller nok mer på hovedpersonen Erling Riisers karakter. Han er spesialsoldaten som dras inn i et politisk spill som involverer norske FSK-styrker i Afghanistan, norske oljeinteresser, norsk bistandsarbeid, freden i Afghanistan, epler fra Hardanger, opium, en offensiv utenriksminister, Taliban, en afghansk konemishandler, og mektige kinesere. Intet mindre.

I tillegg må Riiser også takle en økende ufred på hjemmefronten, når han endelig lander i Norge igjen etter sitt femte oppdrag i nevnte Afghanistan.

Han er gift med Johanne, spilt av Tuva Novotny. Hun jobber for utenriksministeren. Når man slutter å bli imponert av Novotnys flytende norsk, kjøper man henne som en tøff, proff UD-byråkrat. Det er tyngre å svelge måten karakteren hennes blir brukt som spenningsskapende element utover i historien. Det er kanskje den svakeste delen av manuset. For med ett blir det knute på tråden mellom Erling og Johanne, paret som har vært gift i 14 år. Men når han forteller kona at han sliter litt med å drepe folk, tar hun avstand fra mannen, blir avvisende og stikker av.

Skal vi tro at det plutselig gikk opp for henne, UD-toppen, hva mannen faktisk gjør på jobben? Etter 14 år? Det blir noe søkt, og et dårlig begrunnet melodrama i en serie som streber etter realismen.

– Enten ser du meg som en alliert, eller så ser du meg som en fiende, sier Erling til kona.

Replikker av den typen hjelper verken ved kjøkkenbenken eller hos en som vurderer naturlig flyt i skreven dialog. Hennie og Novotny får det ofte til å gnistre likevel.

Aksel Hennie har et stort drama å bære, men han har jo brede skuldre. Han må likevel slite med balansen, for å ikke ramle over i det svulstige.

Her er Anders Danielsen Lie en medsoldat som tilfører liv og guts, mens i resten av troppen er det lettest å huske Odd-Magnus Williamson, siden han er så diger. Det er lett å kjøpe soldatene som en kompisgjeng, men det lugger litt når dialogen deres er eksposisjoner, og soldatene «snakker sammen» for å for å forklare handlingen for publikum.

Her og der glimter dialogen til med overskuddsprega humor. Som når en bistandstopp gir en imponert afghansk leder en gave.

– Dette er olivenolje fra Sankthanshaugen, den dyreste oljen i verden, kommer det.

Hva arbeidsdagen til Erling Riiser består av får vi se i tilbakeblikk, hvor en norsk spesialtropp er ute på diverse fredsbevarende oppdrag. De står for Norges symmetriske krigføring, ifølge Riiser selv. Dette gjentar for sin sønn, i den grad man skulle tro serien faktisk var sponset av UD: Norge kriger rettferdig. Vi verken skyter først eller bomber sivile.

Denne FSK-troppen viser seg uansett som litt asymmetrisk.

Hjemme i Oslo blir Erling Riiser lurt ti å ta livet av konemishandleren Sharif Zamani. Han er SFK-troppens onde nemesis fra Afghanistan og hovedpersonen i en sentral konflikt. Karakteren hadde gjort mer inntrykk, og tilført handlingen den ønskede nerven, om han faktisk hadde blitt skildret som et levende menneske – og ikke en endimensjonal etnisk klisjé. I stedet gjør denne Zamani like mye inntrykk som de mange leiemorderne James Bond pleide å knerte på sin vei i de gamle filmene. Her er hans mishandlede afghanske kone Wasima Zamani (spilt av manusrådgiver Ayesha Wolasmal) lite annet enn mishandlet afghansk kone. Paret Zamani deler skjebnen med det afghanske persongalleriet, de er samtaletemaer og statister i en norsk setting enten handlinger foregår på Victoria Terasse eller i Afghanistan.

Dennis Storhøi er karikatur av en militærsjef kan være, en stiv og myndig FSK-sjef Ekeberg. Han stiller endog i full uniform til hemmelige møter nede på havna – med lysende lilla beret på hodet inkludert.

Hysj-hysj-møter på havna er et sjangertypisk grep i spenningsdramaet, men faktum er vel at selv om «Nobel» flyter godt, tar ikke spenningen helt av. Dette er ikke rått, intens og ubehagelig nok til å være en norsk «Homeland», slik serien har blitt presentert for utenlandske TV-kjøpere allerede.

Dette er mer enn beretning om et mulig norsk politisk scenario i en virkelighetstro ramme, enn det er konspiratorisk thriller.

Sammenlignet med tidligere norske serier av samme kaliber, er «Nobel» mindre hektisk enn «Mammon», og mer spennende enn «Okkupert».

Annonse