Kultur

Et herlig gjensyn - trist farvel

De små, små menneskene i Ullevål hageby er tilbake, og det er lov å le ondt av dem.

Dagsavisen anmelder

6

KOMIDRAMA

«Kampen for tilværelsen»

NRK1, premiere i kveld

- Ullevål hageby er overvurdert, sier eiendomsmegleren til en overrasket Hugo i den nye sesosongen av «Kampen for tilværelsen». Hun sier det utenkelige, at drømmeobjektene i hagebyen ikke er paradis på jord. Enkemannen Hugo får råd av henne om å selge, hvis penger er et problem. Det er nesten så Hugo fnyser. Penger er da hans minste problem i denne verden. Han sliter mer med dårlig samvittighet fordi han slett ikke sørger og savner over den avdøde kona, hun kjipe legen med super-Porschen. Ja, hun er død, det er lov å røpe det så lenge NRK selv skriver det i forhåndsomtalen. At hun ikke er borte, har med livet etter døden å gjøre. «Kampen for tilværelsen» er ikke en realistisk dramaserie, selv om det kjennes sånn ut. For så presise er jo menneskeskildringene, situasjonene og de små replikkene vi blir servert, at de gir dejá vu og føles virkelige.

Komedien balanserer mellom det å gi rapp og trøst, moralisere litt over søkkrike nordmenns ekstremt beskyttede og dermed selvfikserte virkelighet, men uten å bli nedlatende på noe vis. Morsomt er det også, selv om vi blir servert en pinnsvinsituasjon av grusomste slag. Det er ikke bare menneskenes tilværelse som er en kamp i Ullevål hageby, men de tobeinte har det altså ikke lett.

Det er gått noen måneder siden sist vi møtte dem. Tannlegen Vidkun overlevde den affæren med en tiger, og prøver å takle svakheten for dyr ved å tvinge ungene til å spille dyre-Lotto… Hugo samler den gode, gamle Auschwitz-gjengen(!). Legen Karianne får et krasjkurs i empati, som når hun blir konfrontert med valget av SUV-Porsche.

Den er jo sikker i en kollisjon, fastslår hun ego-sikkert.

Motargumentet er en helt ny, fremmed tanke for henne: Ikke for de i den andre bilen.

Tomasz blir tatt inn i varmen av den vakre eks-sannsigersken Anneli fordi barnet hennes jo trenger en far. Det sender ham dessverre ut på ny søken etter hans norske og mulig pengesterke far.

Og tenåringen som er blitt millionær på en infantil app, erfarer at meningen med livet ikke var en croco-wank likevel.

«Kampen for tilværelsen» er den best gjennomførte dramaserien NRK har produsert. Den er også et drama som nye NRK  Drama ikke har plass til lenger, fordi den ikke har  like mange seere som «Kampen om tungtvannet».

Med seertall under en halv million er serien for smal og liten for nye NRK Drama. Slike serier skal ikke NRK lage lenger, har dramasjef Ivar Køhn konstatert.

Utsagnet er en kunstnerisk falliterklæring, og NRK Dramas nye mål om bare å lage bredt drama for et størst mulig publikum vil ramme det norske drama-mangfoldet. Når det viktigste for NRK er å lage drama med seertall høye nok til å legitimere dramaavdelingens budsjetter, innebærer det et trist farvel til mer kunstnerisk lekende og smalere produksjoner som koster 40 millioner kroner per sesong. Å lage drama som publikum kan utfordres av, ertes av, provoseres av og kanskje dyttes en millimeter eller to mot ny innsikt er ikke kommersielt nok for en dramaavdeling som teller seere. Nye NRK Drama er mer opptatt av å lage TV-loff, lett fordøyelig underholdning som «Himmelblå» og «Hjem». Mer duftlysdrama for søndag kveld. Er det ikke plass til originale fortellere i NRK Dramas glasshus på Marienlyst, er det mest sannsynlig at de må bli hjemme med manusene sine. Norsk TV-bransje vil heller lage drama uten særpreg, polerte mainstream-historier laget sammen med utenlandske co-produsenter, markedstilpasset et størst mulig internasjonalt publikum.

Den siste runden av «Kampen for tilværelsen» befinner seg i det samme landskapet som debuten, og lista legges av Elias Akselsens episke stemme fra første stund, sammen med de gamle bildene som forteller at en gang i tida var selv Ullevål hageby bare åkre for bonden med hest akkurat som resten av Norge. Menneskene bak hekkene har det fortsatt så trygt og deilig at de lever i en egen virkelighet - hvis det da ikke er blitt vanlig landet rundt at man vurdererer rekrutteringsfirmaer for å ansette ny vaktmester.

Det er mulig serieskaperne dytter litt mer i oss denne gangen med skildringen av legen Kariannas skjebne. Etter hennes bortgang sitter Hugo og datteren på ingen måte igjen med savn og sorg, de prøver heller å berettige lettelsen de føler. Moralen i budskapet er kanskje at om du vil bli savnet og sørget over, bør du bruke livet til annet enn bare deg selv. Og bak en annen dør bestemmer styret i hagebyen seg for å la virkelighetens verden sive litegrann inn, og la muslimer fra Grønland eller der omkring flytte inn i vaktmesterboligen. Det går selvsagt ikke lenge før virkelige problemer som fordommer, fremmedfrykt og rasisme siver inn i hagene. Men alt må takles med norske fasader på.

Historiene er treffende, satiriske og uthengende, men uten å bli utdritende. Skapertrioen Erlend Loe, Per Schreiner og Bjørn Olaf Johannessen er dette universets overlorder, og de leker med menneskeskjebnene med full kontroll, hard hånd og omsorg. Og typene de tegner er ikke skapt for å le med, vi skal le av dem på en befriende, ond måte. Til vi kanskje ser oss selv i gjenskinnet i flatskjermen og setter latteren i halsen.

«Kampen for tilværelsen» byr ikke på et kjedelig minutt. Historiene skaper nysgjerrighet for hva som kommer i neste sekvens, for her er ingen dramaturgiske transportetapper. Scenografi, skuespill, dialog sitter. Serien er en elegant styrkedemontrasjon for en manustrio som burde få lage en sesong til, om de har mer på lager.