6
TV-DRAMA
«The Crown»
Netflix
Det er ikke mye pomp og prakt over åpningsscenen i den nye Netflix-serien om Elizabeth II der kong George IV hoster opp blod på badet på Buckingham Palace i 1947. Den motvillige monarken spytter ned i det hvite porselenet. Scenen er sjokkartet brutal og uventet. Frampeket er suverent. Kongen skal dø og den unge prinsessen skal bli dronning. Scenen slår kloa brutalt i deg som seer og slipper ikke taket.
Den nye storserien om Elizabeth II skal ha et budsjett på godt over en milliard kroner, og skal gi oss historien, sett fra innsiden, om britenes tilsynelatende evigvarende dronning – og gjennom henne – det 20. århundret. Den er verdt hver penny. I alt seks sesonger er planlagt, en sesong for hvert tiår hun har tilbrakt på tronen.
Serien er skrevet av manusforfatter Peter Morgan, som tidligere har vist fascinasjon for begge de bærende elementene i denne serien, kongelige og politikk, i filmer som «The Queen» og «Frost/Nixon». Det var under arbeidet med teaterstykket «The Audience», om dronningens ukentlig samtaler med den til enhver tid sittende britiske statsministeren gjennom tiår, at ideen til serien dukket opp.
Morgan spilte inn ideen til den amerikanske strømme-TV-giganten Netflix som, sikkert ansporet av den verdensomspennende TV-suksessen «Downton Abbey», takket ja og bestilte to sesonger. Det er penger i såkalt kostymedrama, men det er urettferdig å snakke om «Downton Abbey» og «The Crown» som størrelser i det samme universet. Der «Downton Abbey» etter sesonger på melodramatisk tomgang forsvant i solnedgangen som en kaklende kalkun, framstår «The Crown» som et sobert, klisjéfritt, faktabasert og høyst realistisk, historisk drama. Uten så mye som en såpeboble i nærheten.
Styrken ligger i nærblikket og menneskeliggjøringen av alle ikonene serien følger, og i kjemien mellom historiens skikkelser. Hva den britiske kongefamilien måtte mene om serien, vites ikke, men serien er ikke skrevet med påholden penn. Her er oppsiktsvekkende garderobeprat fra kong George, skandaløse forelskelser ved hoffet og politisk renkespill. Dronningens utvalgte, den tyskættede Philip, kommer ikke særlig heldig ut innledningsvis. Det sies ikke rett ut, men antydningene om at dette ikke er det beste valget hun kunne gjøre, er mange. I bryllupet deres lover den kommende dronningen, snart verdens mektigste kvinne, å adlyde sin ektemann. Det er et omstridt ordvalg, men et hun selv insisterer på, og som antyder hvordan maktforholdet mellom de to var. Det skal helt sikkert endres, og forholdet de ti imellom må bli seriens røde tråd. Heller ikke politikerkorpset som svermer rundt konge og kommende dronning blir fordelaktig portrettert. Den aldrende landsfaderen Winston Churchill, som akkurat er gjenvalgt som britenes statsminister i 1951 da Elizabeth blir dronning, kommer også til live på skjermen, i John Lithgows på alle måter ruvende skikkelse, som en mann med en solid porsjon feil og mangler. Blant dem en komplett blindsone for britisk innenrikspolitikk. Fornøyelig er det også å se hvordan Churchills egen regjering og hans nestkommanderende Anthony Eden prøver seg på en liten ukonstitusjonell finte overfor kong George, men som bestemt og elegant blir avvist. Serien legger ikke noe imellom, og er derfor også ytterst interessant også som historisk lærdom.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Dessverre dør kong George, den elskede kongen. Det er tragisk for seriens sentrale skikkelser, men det er også synd for seerne, fordi Jared Harris («Mad Men) er magisk som den stammende monarken. Men han kommer heldigvis tilbake i tilbakeblikk. Heller ikke den syke, døende kongen forblir noe glansbilde i serien åpningsepisoder. Og det er dette ufiltrerte blikket på de kongelige, ved siden av den historiske realismen, som gjør «The Crown» til noe av det beste undertegnede har sett på TV. I tillegg til gjennomgående klasseprestasjoner foran og bak kamera.
Heltinnen er selvsagt Elizabeth II, som spilles med stort register av Claire Foy. Lytefri og ungpikenaiv i sitt valg av livspartner, og helt uforberedt på implikasjonene av farens sykdom, men snart sterk og tøff. Det kommer mange sesonger der dronningen vil kunne komme dårligere ut.