5
TV-DRAMA
«Dag – sesong 4»
Regi: Øystein Karlsen
TV 2, torsdager
«Dag – sesong 4» blir det siste vi ser til universet rundt samlivsterapauten Dag Refsnes, skal vi tro TV 2. Det skal vi kanskje, for her spares det ikke på undergangsfølelse gjennom sesongens første halvdel. Manuset finsliper de enkelte figuerene ned til de minste karaktertrekkene, og tross en åpenbart påkostet og retroelegant visuell produksjon, legger serien mesteparten av vekten på skuespillernes skuldre. De følelsesmessige kontrastene er større, den labile galskapen og tvetydigheten mer påtakelig og de dype hemmelighetene utfordrer enhver komfortsone. Bare forholdet mellom Dag og Eva ser ut til å være noenlunde i vater, uten at vi skal gå i detaljer da nettopp de små dramaturgiske vendingene er seriens beste fortrinn.
Kort opptegnet er «Dag» en av de mest særegne seriene som er laget i Norge, skrevet av regissør Øystein Karlsen sammen med Kristopher Schau, og med Atle Antonsen (Dag) som personlig garantist for at svart humor og galopperende elendighet når en symbiose av ubotelig verdenssmerte. Sesong 4 kan til tider føles noe skjematisk i hver enkelt episodes oppbygning. Samtidig når den dypereliggende empatiske lag, takket være at Tuva Novotny (Eva) får det armslaget som ble antydet i sesong 3. Ved siden av Antonsen som motor utgjør Novotnys tilbakeholdne, men kraftfulle spill selve navet i persongalleriet. Dags lidderlige bestevenn Benedikt (Anders Baasmo Christiansen), den nå særs eksentriske sekretæren Malin (Agnes Kittelsen) og seriens livsanker Ernst (Rolf Lassgård) utvides i siste sesong med MyAnna Buring («Downton Abbey») i rollen som en nedbrutt gravid klient som filleristes såpass av Dag at Eva må rykke inn. Svenske Rebecka Hemse dukker opp igjen, og ikke minst Lena Kristin Ellingsen i den maniske Dorina-rollen med forgreininger til østeuropeisk mafia. Hun gir Benedikt mer hodepine enn selv han fortjener. Sesongen åpner med at Benedikt slipper ut fra «Botsen» som en annen Egon Olsen, før manuset trekker han i en annen og mer alvorlig retning enn bare sexgal «sidekick» i Dags stadig mer uthulte hverdag. Også andre gis større plass, og når sesongen framstår som seriens utvilsomt beste er det fordi enkelte skuespillerøyeblikk – i særlig grad levert av Novotny, Christiansen og Buring – tangerer et hvilket som helst «Oscar moment».
Skuespillernes synlige personlige engasjement sier noe om kvaliteten på manus og instruksjon. Det sier også noe om hvilken potent dramaturgisk miks man kan oppnå når serieskaperne ikke først og fremst tenker bredest mulig målgruppe, men resultat. Rockelegenden Steve Wynn (The Dream Syndicate) limer sammen det hele musikalsk på en måte som føles helt logisk, og på en seng av popkulturelle referanser bygger Karlsen såpass storslått tristesse at det utarter i det absurd morsomme eller eksploderer i voldsøyeblikk som biter seg fast lik en grevling som ikke slipper før det knaser i bein. I «Dag» er overdrivelsene i så stor grad troverdige at seeren vil kunne identifisere seg med det menneskelige i kjernen av hver av de involverte. «Alle handlinger blir meninsgløse så fort man mister illusjonen om at man er udødelig», sier Ernst. Illusjonen om udødelighet gjør imidlertid «Dag» sitt for å opprettholde, like åpenbart som at tomheten vil stå tilbake når aller siste episode er sendt.