Annonse
«Game of Thrones» kan gi episke TV-kvelder utover sommeren, nå som vinteren faktisk er kommet til eventyrriket. FOTO: HBO NORDIC

Den fæle, kalde tida

Det er sommerens beste TV-nyhet, at vinteren endelig er kommet til Westeros.

Annonse
TV

Av Reidar Spigseth

5

TV-serie

«Game of Thrones»

HBO Nordic/C More

 

Det er ikke akkurat skiføret de er opptatt av, menneskene som forbereder seg til vinteren. Det betyr at de hvite vandrerne er på vei, de zombie-aktige døde som er nesten umulige å drepe.

Det er dette Jon Snow og hans folk er opptatt av i sesongpremieren på HBO-serien, som er blitt verdens største TV-fenomen.

Første episode heter «Dragonstone», og henspeiler nok blant annet på drageglass, det eneste mineralet som kan stoppe en hvit vandrer. Etter at folk har hvisket «winter is coming» i seks sesonger, nærmer den seg med de dødes stormskritt. Det får de forskjellige familiene i Nord til å smi nye allianser, samtidig som de gjenlevende incestuøse Lannister-søsknene i Sør er mest opptatt av den stadige kampen om Jerntronen. Det vil si, dronning Cersei er opptatt av å beholde tronen. Hun vil ha Jon Snow til å underlegge seg hennes rike. Samtidig er dronning Daenerys med dragene og hennes armada på vei for å ta den ettertraktede jerntronen.

Les også: Den mest brutale og sjokkerende sesongen av «Game of Thrones»

Forholdsvis kort oppsummert – det begynner å skje ting i «Game of Thrones», og etter den dramatiske finalen som ga både bakoversveis og frysninger på ryggen i sommeren i fjor, lover sesongpremieren at det brygger opp til mer kamp i de syv episodene som utgjør denne sesongen.

Om premieren er noe å ta bokstavelig, er denne digre historien i ferd med å bli den episke og dramatiske forestillingen vi har blitt lovet i lange tider, og forhåpentligvis handle mindre om skildringer av eksotiske kulturer, pikante bordell-besøk og seksuelle overgrep.

Jeg er kanskje vel optimistisk, men det føles som om serieskaperne har forlatt den helsvarte, bistre stemningen og spekulative sadismen, og heller satset på at oppbyggingen mot «det store oppgjøret» skal holde millionpublikummet fanget. For der soldatmenn i flokk tidligere serverte siklende replikker som «Er du her aleine, da, jenta mi», serverer de nå replikker som «Er du gammel nok til å drikke?» til ei enslig jente ved leirbålet.

Når det er sagt, det kan jo være naivt å anta at serien med de mest brutale hendelser i fortellingen skal by på en varig tilstand av trygghet og lykke.

Dette er jo serien hvor heltene dør brått og brutalt, et så effektivt brudd med «lykkelig slutt»-eventyr at publikum øyensynlig setter seg til foran skjermen med grøssende forventninger til neste TV-sjokk. Stemningen på nettet før denne premieren har vært som den man kan anta at publikummet på Colosseum i det gamle Rom følte, der de satt og ventet på neste gladiatorkamp eller se slaver bli spist av løvene.

Les også: Tilbake på skjermen

«Hvem er neste på Daenerys dødsliste», skriver de på Twitter, så man kan spørre seg om hva det egentlig er som har skjedd med oss – og om «Game of Thrones» muligens har gitt mainstream publikum i overkant blod på tann. En gang i tida var vi opptatt av om hvor det ble av Kim i «Himmelblå» da han forsvant fra Ylvingen, om hvordan Tony Soprano skulle takle den krevende moren hans eller om Ross og Rachel noen gang skulle få hverandre på ordentlig. Man kunne nesten tro at den Trump-, Aleppo- og klimatrussel-pregede hverdagen vår gir oss behov for en fiksjon som er enda mørkere enn virkeligheten.

Kampen om jerntronen er en historie full av intriger, sex og vold, men hvor virkemidlene bare er mer ekstreme enn TV-publikum er vant til. At serieskaperne og HBO har forlatt George R. R. Martins bokmanus, gjør at de står fritt til å fantasere fram til punktum neste år.

I følge HBO Nordic er «Game of Thrones» en «realistisk fantasy». Eh, jaså? Er det i forhold til de mer urealistiske historiene innen fantasygenren da eller?

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Uten en gjenoppstått Jon Snow, kjempekjemper (!), hekser og drager hadde «Game of Thrones» vært en for brutal skildring av de dårligste menneskelige egenskapene. I dette universet framstår dragene som kjæledyr man blir glad for å se igjen.

Etter hvert som «Game of Thrones» har vunnet de mest prestisjefulle TV-prisene har det tydeligvis blitt mer attraktivt for store stjerner å være med på moroa.

Denne sesongen dukker med ett både Ed Sheeran og Jim Broadbent, samt Thomas Turgoose – han som spilte den tøffe guttungen i «This is England». Med norske øyne er det morsomt å se at Tormund Giantbane fortsatt lever, det vil si at Kristoffer Hivju fortsatt har en rolle i serien – samt at han ikke har gitt opp å få Brienne of Tarth, den beintøffeste dama på TV.

Jeg har tidligere vært veldig kritisk til denne serien, som på en og samme tid har klart å være altfor langtekkelig og åpenbart overkrydret med spekulativ sadisme og ubegrunnet bruk av naken dame-scener. Etter mange års (!) snakk om vinteren og Westeros’ mulige undergang, antyder premieren at denne historien endelig kan by på ektefølt spenning og dramatikk de neste seks ukene.

Annonse