Annonse
«Jul i Blodfjell» byr på ett nytt drap hver kveld fram til julaften, men er ikke så grusom og skremmende som det kan høres ut.

Blanda juleglede

Til å være så full av nisser, skaper ikke «Jul i Blodfjell» veldig mye julestemning.

Annonse
TV

 

3

TV-SERIE

«Jul i Blodfjell»

TVNorge

Den nye julekalenderen fra TVNorge er full av fjompenisser, ikke de koselige vi forbinder med jul. Det er heller ikke jula som har hovedrollen i TVNorges nye tilskudd til denne populære dramasjangeren. «Jul i Blodfjell» er en miks av Agatha Christie-parodi og nordisk noir-parodi i julekalender-innpakning, med følbart snev av «Nissene på låven»-humor. Som tittelen tilsier er krimkomediejulekalenderen en fiffig konstruksjon, men den hadde hatt godt av om den tok seg selv litt mer på alvor.

«Jul i Blodfjell» er ikke spesielt skummel eller blodig, heller litt tannløs og platt. Ikke er handlingen spesielt engasjerende heller. Komedien sånn passe morsom.

Serien handler om familien Soot, en omfangsrik gjeng som har kommet til familiehotellet hvor rike onkel Konrad holder til. Denne slekta består av karikaturer av mennesketyper, sånne oppskrudde personligheter som vi kjenner fra mang en komedie på TVNorge – spilt av folk fra kanalens komikerstall.

Her er Atle Antonsen som den harry, selvopptatte skjeggebusen. Kevin Vågenes har opptil flere roller. Til felles har karakterene hans at de er sånne typer som skaper beklemmende sosiale situasjoner, i ett sett. Når han dukker opp på rekke og rad, blir komedien i overkant klein, men det er nok fordi de er presist, troverdig framført.

Lene Kongsvik Johansen, hun som spiller en hel gjeng i sin egen serie – er samlivsterapeuten gift med Fridtjof Såheims Jack, og det er feil å si at det paret har et godt forhold. Vi blir også presentert for en snikende stylist bosatt i Hollywood, spilt av Jon Øigarden.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Ingen i familien liker hverandre spesielt godt, men de blir av hensyn til onkel, som vil feire en tradisjonell familiejul. Han krever faktisk at alle blir på hotellet helt til julaften – og gjør én juletradisjonell syssel per dag – om de ønsker å arve formuen hans.

Problemet er at noen tar livet av arvingene, en etter en.

Dramaet foregår på et isolert høyfjellshotell, som tross referansen til «Ondskapens hotell» ikke er et spesielt skrekkelig sted. Mordene foregår uten grusomme skildringer, for dette er jo en mer eller mindre familievennlig komedie. Og i humorlandskapet befinner den seg i kjent «Nissene på låven»-terreng.

Han det er lettest å le av i familien Soot, er Svein, spilt av Trond Fausa Aurvåg.

Han presenterer seg som politietterforsker. Selv om han egentlig bare er arkivar på Politihuset. Han går rundt med holdningen og antrekket til en klassisk, tøff spaner fra norske politiserier på 90-tallet. I praksis innebærer det at han sier «Hælvete!» ganske mye. Han må slite med Nanna – en Ine Jansen mer komisk enn vi er vant til. Hun er den danske Soot-slektningen som jobber med å spore opp adressatløse postpakker hjemme i København. Hennes erfaring og instinkt gjør det naturlig at hun etterforsker julemordene – selv om Svein synes han er rette mann til jobben. Det er han selvsagt ikke, men de to utgjør en detektivduo det går an å i hvert fall bli litt engasjert i.

Humoren ligger i de karikerte mennesketypene, og selv om alt ved «Jul i Blodfjell» signaliserer at vi ikke skal ta noe av dette seriøst, går det ikke lang tid før man blir sittende og forvente noe mer. Du skal være vennlig innstilt for å føle at denne serien gjør ventetida kortere de neste 24 dagene. Og julestemningen må man skape selv.

Denne anmeldelsen er basert på syv episoder.

Annonse