Annonse
Pål Sverre Hagen i «Valkyrien», NRK og produksjonsselskapet Tordenfilms nye storsatsing.

Best i undergrunnen

Pål Sverre Hagen spiller en konspirasjonsteoretiker som nagler deg til TV-skjermen.

Annonse
TV

 

4

TV-DRAMA

«Valkyrien»

Regi: Erik Richter Strand, m.fl.

NRK

For drøye 30 år siden ble Valkyrie Plass på Majorstuen i Oslo stengt som tv-banestasjon. Siden har togene dundret forbi spøkelsesperrongene, innimellom opplyst av reklame eller juledekorasjoner, ofte liggende i et dunkelt mørke under kjappmatbua som markerer hvor nedgangen lå. Det er lett å forstå hvorfor dette stedet har pirret serieskaperne bak «Valkyrien», NRKs nye storsatsing som overtar stafettpinnen etter serier som «Okkupert» og «Nobel», og som bare befester at norske dramaproduksjoner er på god vei mot et høyere nivå. Serieskaper Erik Richter Strand jobbet også på «Okkupert», og vi husker fortsatt hans gode debutfilm «Sønner», hvor han viste en egen evne til å fange det underliggende foruroligende og den indre dramatikken i historien. Dette fingeravtrykket er enda tydeligere i «Valkyrien», en historie som utfolder seg med forsiktige dramatiske virkemidler som former en snikende intensitet og et nåtidsscenario som er aktuelt og illevarslende i all sin indre dynamikk.

Når TV-dramatikken går under jorda er det i lys av strømninger som er gjenkjennelig i hverdagen, en frykt som gir seg utslag i utenforskap og fanatisme på et både personlig og strukturmessig plan. Som seriens Leif sier om denne lille klikken som utgjør de sentrale skikkelsene: De er «de siste dagers heldige, og en dag er den siste dagen over». Han skisserer et skjult system med «egne lover for alt som er lovløst – og et eget helsesystem.» Det siste er grunnlaget for virksomheten Oslos sivile beredskapsansvarlige Leif (Pål Sverre Hagen) og legen Ravn (Sven Nordin) etablerer i de avlåste rommene på Valkyrien. Ravns kone, lege og forsker ved det samme sykehuset som Ravn arbeider, er dødssyk. Når sykehusledelsen avslår å gi henne videre behandling, tar Ravn saken i egne hender, sammen med Leif som med stigende uro ser på endetidstegnene i vårt samfunn. Kjøper man premissene i skjæringspunktet mellom fabel og virkelighet, gir «Valkyrien» et skremmende bilde av et sinn som etes opp innenfra, og Pål Sverre Hagen er formidabel i sin framstilling av den unge einstøingen som lar forvirringen og troen på en miljømessig og storpolitisk dommedag få skinn av virkelighetsnære karakteristikker sydd sammen av konspirasjonsteorier og blind gjennomføringsvilje. Hagen alene vipper historien opp på et solid nivå, vel å merke med god hjelp fra en desperat Nordin og overbevisende biroller.

Les også: Ny vår for norsk TV-drama

Blant andre sentrale figurer er Teo, en ulykkesfugl av en kriminell som på klønete vis forkludrer et Nokas-likende ran. Han blir seriens jokerelement, en nøkkelspiller i Leifs nettverk som politi og ranskolleger vil bruke alle midler for å få has på. Slik skapes den dramatiske drivkraften parallelt med hvordan Strand bygger et bredt fundament for handlingen der mange tråder etableres for så og nøstes sammen på mer eller mindre plausibelt vis. Den underliggende mørke atmosfæren er i likhet med det som skjer under jorda seriens fortrinn. Men både troll og hastige løsninger truer med å sprekke når de kommer opp i dagslyset, og muligens ville «Valkyrien» hatt godt av en enda bredere uttegning for å få med alt som skal presses inn i åtte episoder uten at tempoet skrus opp.

Gode skuespillerprestasjoner og et originalt, lummert og internasjonalt rettet indre drama, og fin bruk av Oslos arkitektoniske nyvinninger, er likevel mer enn nok til å holde spenningen fanget i ukene som kommer.

Annonse